Som et friskt vær steg Einar Sigmund inn i norsk pedagogikk og skoleverden fra begynnelsen av 1900-tallet. Hans arbeidsfelt omfattet alle nivåer fra folkeskole til universitet, og hans faglige interesse og kompetanse var bredspektret, fra praktiske disipliner til teoretiske studier og forskningsinnsats.
Med god ballast fra et hjem fylt med humør, alvor og arbeidsomhet, men ofte med slett økonomi, gikk veien etter examen artium 1892 til videreutdanning via Krigsskolen til Asker seminar (1894–95). Spesialopplæring fikk han ved Den gymnastiske centralskole 1895–96 og ved ulike kurs i praktiske skolefag og deres metodikk. Etter kortere vikariater ved Aars og Voss skole i Kristiania og Levanger seminar fulgte “tre års forsert eksamenslesning” frem til språklig-historisk embetseksamen ved universitetet i Kristiania 1904.
Etter tre år som lektor ved Vestheim skole i Kristiania 1904–07 mente Sigmund seg “gammel nok til å få en skole å stelle med på eget ansvar”. Det samme mente departementet og tilsatte ham som bestyrer ved Voss kommunale middelskole 1907. Neste trinn ble stilling som skolesjef, først i Horten kommune 1909–13, og så i Drammen til 1917. Samme år som han sluttet i Drammen, tok han doktorgraden ved universitetet i Kristiania på avhandlingen Filantropinismens indflydelse paa den lærde skole i Norge omkring aar 1800.
De følgende halvannet år tilbrakte Sigmund i København for videre studier. Han la ikke skjul på at en drivkraft var kvalifisering for å søke stilling som professor og leder av Det pedagogiske seminar etter Otto Anderssen. Etter utlysing fikk Sigmund tre av fem komitéstemmer, men fakultetet ønsket ham ikke som professor. Stillingen ble lyst ut på nytt og da som rektor. To ganger etterlyste departementet Sigmunds navn blant de tre innstilte. Skuffelsen var stor både hos ham og i lektorenes organisasjon, ikke minst over saksbehandlingen.
Etter oppfordring av statsråd Magelssen søkte Sigmund 1926 rektoratet ved Holmestrand offentlig lærerskole og fikk det. Her lå store utfordringer både pedagogisk og administrativt. Da Stortinget 1931 nedla skolen, ble Einar Sigmund tilbudt stillingen som rektor ved Tinn kommunale høiere almenskole på Rjukan. Da han 1942 søkte avskjed på grunn av sviktende helse, hadde han 45 års tjeneste i skolen, hvorav 25 år i lederstillinger, bak seg. Det neste tiåret brukte han stort sett til å skrive bøker, artikler og innlegg i aviser og tidsskrifter i inn- og utland.
Ved siden av doktorarbeidet hadde Sigmund tidligere utgitt Arbeidsskolen. Moderne opdragelsesproblemer, som hadde vakt betydelig oppmerksomhet. Nå kom i rask rekkefølge 7 nye bøker med nokså ulike emner. Hans selvbiografi Minner og tanker gir mange interessante trekk fra forfatterens liv og virke. Han gav også bl.a. ut en bok om Elias Kræmmer og et par romanoversettelser fra engelsk.
Sitt syn på pedagogiske ideer og praktisk skolearbeid hentet Sigmund først og fremst fra tyske og danske kilder. Som formann i Det pedagogiske samfund i Kristiania/Oslo 1922–26, redaktør av Skole og Samfund 1919–28 og gjennom tallrike foredrag og skriftlige bidrag vurderte og formidlet han ny kunnskap om skole og opplæring. Han var også bidragsyter til 1. utgave av Norsk biografisk leksikon.
For sin store innsats i norsk skole ble Einar Sigmund tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull 1934. Han døde på Nøtterøy 1951.