Einar Rasmussen etablerte 1936 eget rederi, som ekspanderte sterkt og som nå er kjent som Rasmussen-gruppen. Han hadde også eierinteresser i industrien. Han var engasjert både i lokalpolitikken og i rikspolitikken for Venstre.
Rasmussen ble født i Brekkestø, hvor hans foreldre hadde etablert seg 1901. Faren var skipsfører og parthaver, men begav sjøen 44 år gammel, kjøpte eiendom i Brekkestø og bygde opp en god forretning som hummereksportør. 1913 døde han fra kone og 9 barn. To år senere solgte Julie Rasmussen sin prektige eiendom og bosatte seg i Kristiansand.
Etter middelskoleeksamen ble Einar Rasmussen, 16 år gammel, ansatt som yngstemann i Christianssands Skibsassuranceforening. Han leste ved siden av arbeidet, tok handelsskole og senere examen artium (1931). Samtidig avanserte han i firmaet til kasserer og bokholder. Han ervervet seg meget solide kunnskaper om praktisk shipping, og etter hvert utviklet han ambisjonen om selv å bli skipsreder. Det ble han 1936. Da hadde han reist den kapital som skulle til for å kjøpe et brukt tankskip på ca. 10 000 dødvekttonn. Hans innsats i forbindelse med aksjetegningen er legendarisk. Han foretok husbesøk i byen, og på sykkel oppsøkte han potensielle aksjonærer i nabokommunene. God støtte fikk han av skipsmegler Johan G. Olsen og av sin eldste bror, skipsfører Bendt Rasmussen. Selskapet fikk navnet Kristiansands Tankrederi AS. 1937 dannet Rasmussen AS Kristiansand Tankrederi II, som overtok en nybygning som ble levert 1939.
1934 giftet Rasmussen seg med Jenny Tjøm fra Mandal. Hun hadde en solid handels- og sekretærutdannelse og hadde sammen med Ragnhild Svendsen startet Tjøm og Svendsens Handelsskole i Mandal. I ekteskapets første år drev hun handelsskolen som ukependler mellom Kristiansand og Mandal. Rederiet gikk bra, med Rasmussen som eneste mann på kontoret, og 1937 fikk aksjonærene 18 % utbytte og året etter 20 %.
Under den annen verdenskrig var det naturlig nok stille på rederikontoret. Men etter krigen begynte Rasmussen å kjøpe brukt tonnasje frem til 1954. Da gikk han over til å kontrahere nybygninger ved Eriksbergs mekaniska Verkstad i Göteborg i en tiårsperiode. Og mens han tidligere ofte hadde operert i spotmarkedet, gikk han fra den første Suez-krigen og 10 år fremover temmelig konsekvent inn for langsiktige tidscertepartier. 1964 utgjorde rederiets samlede tonnasje 433 000 dødvekttonn, og av de 17 skipene var 13 motortankere og 4 tørrlasteskip.
For at rederiet skulle ha flere ben å stå på, hadde Rasmussen allerede i slutten av 1940-årene begynt å engasjere seg i landbasert industri. Han fikk etter hvert kontroll over Trondhjems Mekaniske Verksted, Trolla Brug, Kalvild Træsliberi, Froland Verk og Kristiansand Fiskegarnsfabrikk og datterselskapet Den Norske Fiskegarnsfabrikk i Oslo. Senere er engasjementet i disse bedriftene, med unntak av Froland Verk, avviklet.
Rasmussen var sterkt samfunnsengasjert. Han representerte Venstre i Kristiansand bystyre 1945–55 og var vararepresentant til Stortinget 1956–61 og møtte for Bent Røiseland flere perioder 1959–60. Som formann i byggekomiteen for nye sjømannsskoler i Kristiansand fikk han byggingen fullført gjennom en energisk personlig innsats. Han var også meget aktiv som styremedlem i finansinstitusjoner.
Perioden 1945–73 hadde vært meget ekspansiv for rederiet. Men etter oljekrisen 1973 sank behovet for store tankskip. Rederiets flåte var på vel en million dødvekttonn, og man hadde nesten like meget i ordre, som nå enten måtte kanselleres eller konverteres. Rasmussen og hans sønn Einar Johan var enige om å engasjere seg i offshorevirksomhet. 1973 ble en oljeboringsplattform kontrahert ved Akergruppen. Den skulle bli en verdifull inntektskilde. Gjennom en dobbeltkonvertering fikk man rederiets første bøylelasteskip. Det ble levert 1976 etter at Einar Rasmussen var avgått ved døden. Han hadde vært på god vei til å omstrukturere bedriften – et arbeid som ble videreført av hans sønn.
Einar Rasmussen var prototypen på en sørlandsreder på 1900-tallet: personlig kristen, uhyre arbeidsom og med et enkelt og nøkternt levesett. Han var utadvendt med en stor venne- og bekjentskapskrets. Og den store gruppen som fulgte ham på toget fra Kristiansand til stabelavløpinger i Göteborg i 1950-årene, glemte aldri sin omtenksomme og strålende vert.