Einar Gunnarsson Smjórbak

Einar nevnes første gang i historiske kilder i 1240. I den kritiske situasjonen som oppstod som følge av hertug Skules opprør, gav han kong Håkon Håkonssons eldste ektefødte sønn, Håkon unge, kongsnavn på Øyratinget, i nærvær av erkebiskop Sigurd Eindridesson. I 1248 var Einar antakelig i kong Håkons tjeneste, siden kongen brukte ham på en viktig sendeferd til Birger jarl i Sverige.

Da erkebiskop Sørle døde i 1254, valgte domkapitlet samme år Einar, som nå var kannik i Nidaros, til Sørles etterfølger uten å rådspørre kong Håkon. Einar fikk melding om valget på en utenlandsferd i Paris, og reiste straks til paven, som oppholdt seg i Napoli, for å søke pallium og bekreftelse. Pave Alexander 4. vigslet ham i Napoli før 10. mars 1255. Paven sendte med Einar de nødvendige følgeskriv til domkapitlet, stiftsstaden, stiftet, lydbiskopene og kongen. Under oppholdet i Napoli fikk Einar paven til å påskynde prosessen med å få erkebiskop Øystein Erlendsson kanonisert.

Etter hjemkomsten til Norge dro Einar direkte til Nidaros. Først da han kom dit, fikk han vite at kong Håkon ikke likte at han var blitt valgt og vigslet til erkebiskop uten at kongen var blitt rådspurt. Kongen likte neppe heller initiativet til å kanonisere erkebiskop Øystein. Einar oppsøkte kongen i Bergen og ble ifølge Hákonar saga «godt mottatt».

Et nytt konfliktspørsmål dukket opp da Einar fremmet forslag om arvedeling mellom kong Håkons to ektefødte sønner, slik at Håkon unge skulle bli enekonge etter faren og den yngre Magnus (Lagabøte) hertug over en tredel av riket. Men sagaen lar kongen avslå med at Gud skulle skifte mellom hans ektefødte sønner. Det kan tyde på at kongen ennå ikke hadde frigjort seg helt fra de gamle forestillingene om samkongedømme. Noen avgjørelse ble likevel ikke truffet, og erkebiskopen og kongen skiltes i «største vennskap». Håkon unges død i 1257 løste problemet. Samme år ble Magnus kongehyllet. Erkebiskop Einar gav ham kongsnavn.

Erkebiskopens forhold til kong Magnus var, slik som tidligere til Håkon unge, preget av vennskap, mens hans forhold til den gamle Håkon var problematisk. En ny strid mellom dem oppstod i 1260 på grunn av valg til ny biskop på Hamar. Erkebiskopen gikk inn for en Hamar-kannik som ikke var «kongens venn». Kong Magnus forlikte sin far og erkebiskopen, og kong Håkon fikk en av sine egne geistlige valgt og vigslet til biskop.

I Bergen i 1261 viet erkebiskopen kong Magnus og Ingeborg Eriksdatter, datter av den danske kongen Erik Plovpenning. Tre dager senere kronet han Magnus og hans dronning. Dette var den første kroning av en dronning i Norge.

I bind 1 av Norsk litteraturhistorie (1924) har Fredrik Paasche antatt at Einar Smjorbak skulle være forfatteren til Kongespeilet (Konungs skuggsjá). Denne antakelse hadde en viss tilslutning inntil Sverre Bagge på et ideologisk grunnlag avviste den som umulig. Kongespeilets teokratisk-hierarkiske samfunnsorden gjør verket til talerør for oppfatninger i miljøet omkring kongen.

• erkebiskop
• Norge i høymiddelalderen

• Bagge, Sverre: Den politiske ideologi i Kongespeilet, Bergen 1979
• Bagge, Sverre: The Political Thought of The King’s Mirror, Odense 1987
• Bull, Edvard d.e.: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 3, 1926
• Daae, Ludvig: En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros, 1897
• Håkon Håkonssons saga, oversatt av Finn Hødnebø, Norges kongesagaer, bind 4, 1979
• Joys, Charles: Biskop og konge. Bispevalg i Norge 1000–1350, 1948
• Joys, Charles: «Tidsrommet 1253–1450», i Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, del 1, bind 1, 1955
• Keyser, Rudolf: Den norske Kirkes Historie under Katholicismen, bind 1, 1856
• Magnus Stefansson: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Munch, Peter Andreas: Det norske folks historie, del 4, bind 1, 1858
• Paasche, Fredrik i F. Bull: Norges litteraturhistorie, bind 1, 1924
• Soga om Håkon Håkonsson, oversatt av K. Audne, 1963