Faktaboks

Edvard Munch
Født
12. desember 1863, Løten, Hedmark
Død
23. januar 1944, Oslo
Virke
maler og grafiker
Familie
Foreldre: Korpslege, senere sanitetskaptein Christian Munch (1817–89) og Laura Cathrine Bjølstad (1837–68). Ugift. Fetters sønnesønn av Jacob Munch (1776–1839); brorsønn av P. A. Munch (1810–63); fetter til Edvard Diriks (1855–1930; se NBL1,bd. 3); fillenevø (fetters sønn) av Andreas Munch (1811–84); tremenning til Kristine Munch (1873–1959); firmenning til Frits Thaulow (1847–1906).

Edvard Munchs livsverk er nå allment akseptert som en av de viktigste forutsetningene for de rådende ekspresjonistiske strømningene i 1900-tallets kunst, og han har som billedkunstner i dag en internasjonal posisjon som tilsvarer Ibsens innen teateret eller Abels innen matematikken.

Da Edvard Munch var få måneder gammel, flyttet familien til Christiania, hvor faren fikk stilling som korpslege med løytnants grad. Han var stasjonert på Akershus festning, men tjenestegjorde i sommerhalvåret periodevis også på Gardermoen, hvor han fulgte soldatene og rekruttene på eksersis. Edvard Munchs mor kom fra en praktisk anlagt skipperfamilie, men var tuberkuløs og fikk støtte i husholdet av sin yngre søster Karen. I løpet av få år fikk Edvard og hans ett år eldre søster Sophie ytterligere tre søsken. Karen Bjølstad overtok ansvaret for husholdet da Laura Cathrine Munch døde julen 1868. Hun fungerte som en varm og praktisk mor for barna, men inngikk ikke ekteskap med Christian Munch, noe som bidrog til familiens relative isolasjon fra den øvrige, høyborgerlige Munch-familien.

Familien flyttet i de kommende årene stadig til nye leiligheter, der Christian Munch også etablerte privat legekontor med det håp å kunne spe på sin magre, faste lønn som embetsmann. Men han var utpreget nervøs og notorisk upraktisk, og hadde ytterligere det handikap som familielege at han ikke alltid var tilgjengelig om sommeren. I hjemmet fremstod han dels som en meget sjarmerende og kunnskapsrik far, som fortalte barna spennende eventyr og grøssende historier, dels formørket han sine omgivelser med religiøse grublerier.

1877, da Edvard Munch var 15 år, døde også hans søster Sophie i tuberkulose. Han var meget sterkt knyttet både til moren og til søsteren, og disse opplevelsene av dødens nærvær i familiekretsen skulle bli et sentralt, eksplisitt motiv i hans særpregede, psykologisk dypt borende kunst.

Stadige sykdommer i barndommen bidrog til at Edvard Munchs skolegang ble sporadisk, slik at opprinnelige tanker om en universitetsutdannelse ble skrinlagt. Det ble den yngre broren Andreas som skulle følge i farens fotspor. 1879 meldte Munch seg inn på Den tekniske skole i Kristiania for å utdanne seg til arkitekt, men meldte seg i november året etter ut igjen da han besluttet å bli maler. Han hadde i løpet av sommeren malt studier og skisser fra byen og omegnen, og han hadde fra barnsben av årelang erfaring med å tegne og male akvareller.

Valget var ikke i seg selv radikalt. Det var flere malere i slekten, bl.a. holdt Munchs slektninger Edvard Diriks og Frits Thaulow begge til i Kristiania da han bestemte seg for å bli maler. Han nyttiggjorde seg umiddelbart og helt konkret det han hadde lært gjennom bruk av tegneapparater til perspektiviske konstruksjoner på den tekniske skolen, noe som er særlig tydelig i hans tidlige malerier, f.eks. av Gamle Aker kirke sett fra vinduene i familiens hjem i Fossveien 7 på Grünerløkka. En genuin følsomhet for lys og farger gjorde at han i kunstnerkretser umiddelbart gikk for å være en helt eksepsjonell begavelse.

Frits Thaulow var for øvrig en ledende skikkelse blant de kunstnerne som fra 1879 av stilte seg i spissen for et nytt kunstprogram hentet fra den franske naturalismen. Dette programmet avviste behovet for tradisjonell kunstnerutdannelse fra et akademi. Kunnskap og erfaring skulle erverves gjennom gruppearbeid blant selvstuderende, eventuelt supplert ved gjensidig inspirerende rettledning fra erfarne naturalister. Dette programmet, som i ekstrem forstand krevde personlig tilegnelse av kunstens virkemidler, passet den bråmodne Edvard Munch som hånd i hanske, og han videreførte det bokstavelig talt i dets ytterste konsekvens livet ut.

Foruten å male utsikten fra vinduene i Fossveien, malte Munch motiver fra byen og omegnen – dels alene, dels sammen med andre pur unge “naturalister” som Gustav Lærum og Jørgen Sørensen. I august 1880 meldte han seg inn på Den kgl. Tegneskole i Kristiania, først i frihåndsklassen og deretter med direkte avansement til modellklassen som billedhuggeren Julius Middelthuns stjerneelev. Sammen med seks jevnaldrende kolleger fikk han også del i et atelierfellesskap i “Pultosten”, Morgenbladets gård ved Stortinget. Man malte gjerne studiehoder av modeller hentet rett inn fra gaten – ofte eldre menn og kvinner som var merket av livet. Her arbeidet også Christian Krohg en tid og hadde rollen som eldre “kollaborator”. Selv om Munch hevdet at han påvirket Krohg like meget som omvendt, ble Munch som figurmaler allment ansett som elev av Krohg.

1882, 18 år gammel, solgte Munch to malerier på auksjon for 21 kroner stykket, og 1883 stilte han ut et Studiehode på Industri- og Kunstutstillingen i Kristiania og deltok på Høstutstillingen med maleriet På morgenkvisten, som viser en pike som nører i ovnen en tidlig morgenstund. Denne statlige utstillingen, som var juryert av kunstnerne selv, gav et overblikk over hva som rørte seg i samtidens kunst, og innbefattet verker fra kunstnere under utdannelse.

1885 fikk Munch et mindre privat reisestipend av Thaulow slik at han kunne reise sammen med en gruppe yngre kolleger til verdensutstillingen i Antwerpen, der han deltok i den norske avdelingen med et portrett av sin søster Inger i sort kjole. Han reiste videre sammen med gruppen til Paris, der han i tre uker bl.a. kunne studere Salongen og Louvre. Samme høst viste han helfigurportrettet av Karl Jensen-Hjell, som ble negativt karakterisert som “Impressionismens ytterlighet”, og året etter viste han Studie – det senere så berømte Det syke barn – som utløste en negativ omtale til da ukjent i norsk kritikk. Kort sagt ble Munch anklaget for å utstille et helt uferdig maleri, som ikke burde vises utenfor atelieret, uten annet motiv enn eventuelt å drive gjøn med publikum.

Munch etablerte seg nå som en ytterst kontroversiell maler, som ikke gadd eller av psykologiske årsaker ikke maktet å male helhetlig avsluttede kunstverk. Temperaturen i kritikken kan også forklares med viktigheten av bildende kunst i tiden, og at Munch hadde det potensialet av talent som skulle til for å kunne markere Norge på internasjonale utstillinger – noe som den gang var viktig som ledd i nasjonsbyggingen. Selv om man i ettertid har ment å kunne konstatere en viss tilnærming til en mer tradisjonell naturalisme, ble han av kritikere og kunstnervenner alt mer ansett som radikalt eksperimenterende med maleriets virkemidler – farge, form og penselstrøk – langt utover grensen av det tillatelige.

Da Munch 1889 fikk tildelt Statens reisestipend, var han en av de siste i rekken blant sine unge kolleger som fikk denne muligheten. Hans søknad dette året var derfor skriftlig støttet av hele det etablerte kunstnerkollegiet, som tross alt bøyde seg for hans åpenbare begavelse. Som et implisitt tillegg til søknaden arrangerte han noe så helt eksepsjonelt som en større retrospektiv separatutstilling med 109 malerier og tegninger i Studentersamfundets lille sal i Universitetsgata, som dokumenterte hans utvikling i studietiden.

Med stipendet, som Munch fikk under den til da uhørte forutsetning at han skulle følge undervisning i utlandet hos en etablert maler, reiste han til Paris og meldte seg inn hos den aksepterte portrettmaleren Léon Bonnat, hvis malerskole ble flittig besøkt av skandinaviske kunstnere. Etter noen uker, da han var akseptert som den mest begavede eleven, avbrøt han undervisningen og malte i stedet på egen hånd impresjonistiske studier, der han definerte seg som kunstner i relasjon til franske impresjonister som Claude Monet, Camille Pisarro og Georges Seurat. I Paris mottok han også sterke inntrykk fra de sentrale begavelsene i det moderne syntetistiske maleri som Vincent van Gogh, Paul Gauguin og Émile Bernard. Han fikk stipendet fornyet to ganger og kunne derfor i de følgende årene oppholde seg i lengre perioder i Frankrike, der han malte impresjonistiske og syntetistiske motiver parallelt og utarbeidet en helt egenartet motivverden, som han også utdypet i litterære tekster – åpenbart med tanke på utgivelse som en type selvbiografisk bekjennelse.

September 1892 arrangerte Munch en separatutstilling i Tostrupgården i Kristiania som i hovedsak dokumenterte det han hadde utført i stipendtiden. Utstillingen viste først og fremst hvordan en suverent begavet nordisk kunstner malte under innflytelse av moderne fransk maleri, og det er derfor vanskelig å forstå hvorfor han ble invitert til å vise hele utstillingen i den nye overlyssalen i den ærverdige Kunstnerforeningen i Berlin. Umiddelbart etter at foreningens styre hadde foretatt sin tradisjonelle inspeksjon før publikums inntreden, ble utstillingen forlangt stengt fordi kunstverkene i styrets øyne var helt uakseptable. På grunn av formalia – det måtte ifølge regelverket innkalles til en generalforsamling – ble utstillingen holdt åpen for publikum i noen få dager og ble en skandalesuksess.

Edvard Munch ble kjent i Europa som “tilfellet Munch”. Han utnyttet situasjonen maksimalt og skrev kontrakt med kunsthandleren Eduard Schulte om å sende utstillingen på turné til en rekke byer i Tyskland, hvor Schulte hadde utstillingslokaler og hvor publikum strømmet til for se de skandaløse bildene. Som et ledd i turneen gjenåpnet Munch senere for egen regning utstillingen i sentrum av Berlin, der han markerte den ved å henge et enormt rent norsk flagg ut av vinduet. Skandaleutstillingen gav Munch et internasjonalt navn og billettinntekter, og han ble nært knyttet til August Strindberg, som nå også etablerte seg i Berlin og som fikk sitt gjennombrudd med forestillingen Kreditorene samme dag som Munch demonterte sin gjenåpnede utstilling. Mens Strindbergs teaterstykke i kjølvannet av Munchs utstilling gikk for fulle hus i mer enn 70 dager i Residenztheater, utviklet hans og Munchs stamkneipe “Zum schwarzen Ferkel” seg til å bli et spennende og fruktbart litterært møtested for tyske og skandinaviske kunstnere.

Det følgende året malte Munch – foruten portrettstudier – en samlet billedsyklus med kjærlighetsmotiver i landskap og interiører, som han stilte ut under betegnelsen Kjærligheten i Berlin i desember. Serien ble innledet med Tiltrekning og tok for seg motiver som “Kjærlighet og smerte” (Vampyr), “Elskende kvinne” (Madonna) og endte med “Fortvilelse” (Skrik). Munchs utstilling var arrangert for å gi en samlet visuell og følelsesmessig opplevelse, med maleriet Døden i sykeværelset som åpningsbilde. Munch regnet med at inntektene skulle komme fra salg av billetter og ikke fra salg av kunstverk, og utstillingen ble betegnende nok åpnet samme dag som premieren på Strindbergs Leka med Elden i Lessingtheater. Dagny Juel, som alle tok for gitt var modellen for Madonna, hjalp Munch med å montere utstillingen. Hun var gift med den polske litteraten Stanisłav Przybyszewski, som skrev en lengre artikkel om Munchs serie Kjærligheten og omtalte hans kunst som “psykisk naturalisme”. Denne artikkelen ble en del av en bok om Munch med bidrag fra sentrale tyske forfattere som Przybyszewski redigerte noen måneder senere.

I årene som fulgte, fortsatte Munch å utvikle sine egenartede motiver supplert med portretter og landskaper. Fra 1894 tok han også opp grafikk, og skapte umiddelbart verker som gjorde ham til et av de helt sentrale navn innen så vel radering som litografi og tresnitt. Han hadde intet behov for å lære seg teknikker på tradisjonelt vis. Som hans maleri preges også disse arbeidene av en overlegen enkelhet i teknikk og uttrykk som viser at en formell utdannelse er irrelevant og tvert om kan være hemmende for nyskapning hvis en egenartet begavelse er sterk nok.

Munch markerte seg nå som en spennende, uttalt individualistisk, europeisk kunstner med store, rikholdige separatutstillinger i tyske byer samt i København og Stockholm. Da han av prinsipp ikke lenger ville underlegge seg juryering, deltok han de neste 20 år ikke i norske offisielle kunstmønstringer, og han deltok aldri mer i utstillinger som krevde juryering. Mens han for eksempel hadde en markant og oppsiktsvekkende profil som eksperimenterende kunstner i den norske avdelingen på den internasjonale utstillingen i København 1888, ble han på verdensutstillingen i Paris nødsaget til å la seg representere med et ufarlig arbeid, Morgen (Piken på sengekanten), malt så tidlig som 1884. Munchs siste offisielle deltakelse var med fire små malerier med motiv fra familien i den norske avdelingen på den internasjonale utstillingen i München 1891.

Munchs første utstilling i Kristiania etter skandaleustillingen i Berlin fant sted hos Blomqvist oktober 1895. Utstillingen, som omfattet hans kjente motiver – til dels i flere varianter og supplert med grafikk – vakte stor omtale, både positiv og negativ. Han viste bl.a. maleriet Selvportrett med sigarett og litografiet Selvportrett med knokkelarm. På et møte i Studentersamfundet ble det bl.a. åpent diskutert hvorvidt den sinnssykdom som lå til familien, kastet et negativt lys over Munchs kunst eller ikke. Student Johann Scharffenberg, senere professor i psykiatri, hevdet med styrke at Munchs kunst var farget av sinnssykdom og derfor forkastelig. Dikteren Sigbjørn Obstfelder, som selv hadde hentet fundamentale kunstneriske innsikter fra en gjennomlevd psykose, rykket inn til forsvar for Munchs kunstverker, som han karakteriserte som dikt i farger. I det hele tatt var det typisk at Munch vant forståelse i den litterære avantgarde mens han stort sett ble kjølig mottatt i det gode borgerskap og blant bildende kunstnere. Bemerkelsesverdig nok lot Henrik Ibsen seg i alles påsyn vise om på utstillingen av Munch selv.

Da fransk presse var til stede for å dekke teaterbegivenheter i Kristiania, fikk denne hendelsen dekning i litterære tidsskrifter i Paris og bidrog til at Munch fikk invitasjon til å arbeide og stille ut i selve kunstens Mekka. Her fikk han et spekter av forskjellige oppdrag, hvorav de viktigste var en utstilling i Salon de l'Art Nouveau, illustrasjonsoppdrag til Charles Baudelaires Les fleurs du mal, et forfatterportrett av Stéphane Mallarmé og samarbeid med Thaulow for Théâtre de l'Oeuvre for en oppsetning av Ibsens Peer Gynt, der også flere unge franske malere som var influert av Gauguin, var involvert. Men selv om Munchs arbeider vakte en viss oppsikt og han skapte briljante grafiske arbeider på samme grafiske verksted som sentrale unge franske kunstnerne, så solgte han knapt noe i Paris og måtte etter et par år – helt pengelens – trekke seg tilbake til Kristiania. Han var også forfulgt av andre uhell, som at forleggeren til utgaven av Les fleurs du mal døde, slik at oppdraget ble kansellert, og at også Mallarmé døde, slik at Munchs portrett ikke ble benyttet til en planlagt utgivelse av hans verker.

Rundt århundreskiftet samlet Munch seg bl.a. til en rekke vakre, avbalanserte landskapsmotiver. De mest gjennomarbeidede var en serie med vintermotiver fra Ljan og sommerlige motiver som Livets dans og Pikene på bryggen fra Åsgårdstrand. Intensiv utstillingsvirksomhet på kontinentet og i Kristiania kulminerte med hans mønstring av bl.a. hele den samlede kanoniske Livsfrise montert rundt veggene i skulptursalen på Secessionen i Berlin 1902. Denne utstillingen markerte et definitivt gjennombrudd for Edvard Munch som en betydelig kunstner i Tyskland. Da han samme høst skulle følge opp suksessen med en utstilling hos Blomqvist i Kristiania, ble denne på det nærmeste boikottet av publikum. Munch mente at dette skyldtes hevn fra overklassepiken Tulla Larsen, som Munch hadde vraket. Det lille salg han hadde hatt i Norge, størknet bort.

I de følgende årene ble Munch igjen, om enn som en spennende outsider, stadig mer integrert som kunstner i Tyskland, der han ble en viktig forutsetning for utviklingen av eksperimenterende ung tysk kunst i maleri og i grafikk. Den mest betydelige privatsamleren av moderne fransk kunst i Tyskland, øyelegen Max Linde i Lübeck, ervervet etter hvert en betydelig samling av Munchs arbeider med hovedvekt på portretter av Linde-familien og med portrettet av øyelegens fire sønner som det absolutte hovedverk. Allerede 1902 skrev Max Linde en rikt illustrert bok han kalte “Edvard Munch og fremtidens kunst”.

Munch utviklet nå en stadig mer fargesterk, vital kunst, som han årlig viste eksempler på i Den frie ustillingen i Paris, der blant andre Henri Matisse var dominerende i gruppen som monterte bildene i utstillingen. Munch fikk således høyst sannsynlig en direkte innvirkning på den fargesterke franske fauvismen som ble etablert i Paris 1905.

Foruten flere spennende oppdrag, som eksempelvis det å male et posthumt portrett av den tyske filosofen Friedrich Nietzsche for den svenske kunstsamleren og Nietzsche-entusiasten Ernest Thiel, ble Munch gitt i oppgave å skape stemningsskisser for oppsetningen og iscenesettelsen av Ibsens Gengangere, som 1906 ble valgt som åpningsforestilling til Max Reinhardts nye intimscene i Berlin. Med dette prosjektet skapte Munch seg også et navn i teaterhistorien. Trolig som et lokkemiddel for å få Munch til å utføre denne oppgaven, gav Max Reinhardt ham også i oppdrag å male en samlet frise rundt veggene i teaterets foajé. Disse bildene ble solgt noen år senere da teateret hadde økonomiske vanskeligheter.

1907–08 pendlet Munch mellom Berlin og den mondene fiske- og feriebyen Warnemünde på Østersjøkysten. Her utviklet han en særegen stil med et sideblikk til den unge Matisse og den nylig avdøde Paul Cézanne, der han igjen så å si gjennom personlig tilegnelse brutaliserte og derved germaniserte et tilgrunnleggende forfinet fransk uttrykk. Matisses palett er særlig tydelig et forbilde i maleriet Gammel mann i Warnemünde, som fremstiller en mann i atelieret i huset Munch bebodde dette året, og hovedverket Badende menn bygger åpenbart på direkte studium av Cézanne. I Warnemünde skapte Munch for øvrig en helt egenartet serie malerier han kalte Det grønne værelset, en samlet serie med hatske fremstillinger av kjærlighetens vrengebilde som i utgangspunktet speilte hans vedvarende hat til Tulla Larsen.

Mange år med rastløst omflakkende liv på Kontinentet – med gjennomgående slett og usikker økonomi, men med et rikt kontaktnett og mange forspilte muligheter – ledet til slutt til et sammenbrudd. Munchs liv ble etter hvert preget av ukontrollert konsum av alkohol og fandenivoldsk oppførsel, som innbefattet håndgemeng på barer og restauranter, selv om han til dels også opptrådte som den elegante, belevne aristokraten. Som et resultat av sitt utsvevende liv fikk Munch til slutt et nervøst sammenbrudd med syns- og hørselshallusinasjoner. Han flyktet til det liberale Danmark for å la seg behandle der, i redsel for å bli innesperret på et tysk sinnssykehospital på livstid. I København lot han seg innlegge på dr. Daniel Jacobsons privatklinikk. Behandlingen her innebar avslapning og full avvenning fra alkohol og tobakk.

Munch hadde i de senere årene ofte tatt opphold på forskjellige sanatorier i Tyskland, der han pleide helsen og malte bilder, og han hadde lenge visst at han en gang måtte ta “den store kuren”. Opplegget hos dr. Jacobson hadde et tilsvarende tilbud, med lys- og vannterapi, massasje og næringsrik mat. Og som på sanatoriene omgjorde Munch snart sitt værelse til et atelier, der han bl.a. malte et strålende portrett av legen. Herfra arrangerte han også viktige utstillinger i Danmark og Finland og sin første utstilling på fem år i Kristiania, der han så å si over natten ble et populært investeringsobjekt. Han solgte bilder i store mengder og til høye priser. Sammenbruddet, som ble godt dekket i pressen, gav grobunn for en popularitet som speilte den som van Gogh var blitt gjenstand for etter sin død, men det hjalp også at han nå i ærverdige tyske kunsthistoriebøker ble omtalt som Skandinavias ledende bildende kunstner.

Trolig motivert av planene for konkurransen om utsmykningen av den nye festsalen til universitetets 100-årsjubileum, bestemte Munch seg for å ta fast opphold i Norge, men valgte å bosette seg noe isolert på steder der det var forbud mot salg av alkohol. 1909 slo han seg ned i Kragerø, der flere av hans norske venner det første året alternerte med å holde ham med selskap for å unngå at han på ny falt for fristelsen til et utsvevende liv.

Munch satte umiddelbart i gang med studier til utsmykningen av aulaen, men avbrøt arbeidet i juni da han ble fortalt at “Norges største maler” var utelatt fra deltakelse i konkurransen. Senhøstes samme år ble han imidlertid på korteste varsel likevel invitert, og leverte i all hast diverse utkast. Juryen samlet seg endelig om å utlyse en ny konkurranse mellom ham og den konservative Emanuel Vigeland – den kunstneren som universitetet helt åpenbart ønsket som dekoratør. Munch var fremdeles uhyre kontroversiell i den akademiske verden. Men man tok ingen endelig bestemmelse, og 100-årsdagen for universitetets grunnleggelse ble feiret i en sal hvor utsmykningsbudsjettet var gått med til å pryde veggene med silketapeter. En egen festaften var for øvrig viet Munchs onkel P. A. Munch uten at Edvard Munch selv var blitt invitert, noe han irritert gav uttrykk for i et brev til universitetet.

I Kragerø malte Munch de sentrale motivene Solen og Historien – med sjømannen Børre Eriksen som modell, sittende under en urgammel eik – til utsmykningen av universitetets festsal, og skapte for øvrig malerier preget av en fast organisert billedstruktur, gjerne bygd opp ved bruk av massive skulpturale former. Maleriene vitner også om et fornyet sideblikk til så vel Cézannes oppbygning av billedrommet som hans gjengivelse av det dirrende sollyset. Munch tilnærmet seg således også et typisk norsk landskapsmaleri slik vi bl.a. kjenner det fra Thorvald Erichsen, hvis landskapskunst for øvrig også bygde på studier av Cézannes maleri. Den samme kraft utstråler fra en rekke av Munchs helfigurportretter malt i samme periode. Ved bruk av sterke perspektiviske romkonstruksjoner tilfører han kraft og vitalitet til motiver som Den gule tømmerstokken og Galopperende hest.

Med i hovedsak slike kraftfulle nynaturalistiske malerier lot Munch seg representere på den kunsthistorisk særdeles viktige Sonderbundutstillingen i Köln 1912. I denne utstillingen, som pretenderte å gi status til tidens moderne kunst, ble Munch – som eneste levende maler – tildelt en egen større sal, og sammen med van Gogh og Gauguin ble han presentert som en av forutsetningene for tidens moderne maleri. Munch følte seg nå som en “moderne klassiker”, og det var generasjonen etter ham som nå fikk “Kölnerdomen til å skjelve i sine grunnvoller”.

1910 kjøpte Munch en eiendom i Hvitsten på østsiden av Oslofjorden, der naturen var mild og grøderik. Her fant han motivet til Alma Mater (Forskerne) i aulaen: Under en lund med bjørk i full flor fremstilles som modell for Alma Mater – alias Moder Norge – Karen Borgen, som hadde et hardt liv bak seg i Amerika. Hennes datter, Ingeborg Kaurin, ble i de kommende årene Munchs faste modell og tjenestepike, og han avbildet henne i utallige studier hvis erotiske drag påkaller tankene om den sene Pablo Picasso. På klippene på stranden nedenfor huset sees hun i utallige stillinger som modellen for en serie badebilder preget av en varm rosa tone, og der kvinne og natur smelter sammen i det strålende sollyset.

Fra nå av viste Munch årvisst sine arbeider på omfattende utstillinger i Kristiania, og han fortsatte tradisjonen fra ungdomsårene ved å la utstillingene speile hele rikdommen i hans kunst uten ved gjerrige sideblikk på forhånd å skille mellom hvete og klint. Han benyttet de offentlige utstillingene til selv å danne seg et overblikk over de bærende og mindre bærende tendensene i sin egen utvikling og gav dermed publikum et generøst tilbud om å se hans kunst så å si i dens vorden. Hans eminente åpenhet i så henseende bidrog til hans enestående popularitet som kunstner blant folk flest.

Mens Munch fremdeles var aktivt malende så vel i Kragerø, der han leide eiendommen Skrubben – et patrisierhus med utsikt over havet, som på sin eiendom Nedre Ramme i Hvitsten, leide han Grimsrød hovedgård på Jeløya ved Moss. Fra livet igjennom å ha bodd trangt og nøkternt på oftest billige hotellrom og stort sett uten å ha tilgang til atelierer, beruste han seg nå uhemmet i å leve romslig. Han stablet og strødde malerier og grafikk kaotisk over alt omkring i de utallige rommene, uten å ta hensyn til å skulle fremtre som velorganisert og borgerlig. Selv om han høyst trolig i stillhet sikret sine viktigste arbeider i maleri og grafikk, gav han inntrykk av fullstendig likegyldighet overfor sine kunstverkers ve og vel. På Jeløya fortsatte han arbeidet med utsmykningen av universitetets festsal i sine egenartede friluftsatelierer, mens han ved seilduksfabrikken i Moss fant motivet til det nærmest demonisk pregede Arbeidere på hjemvei, hvor han med en lignende teknikk som i Galopperende hest lar motivet sprenge frem mot betrakteren. På et vis suggererer han frem et bilde på arbeiderklassens uavvendelige styrke.

Etter utrettelig innsats fra Munchs venn, Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis, og flere utstillinger som viste fremdriften av arbeidet, ble det 1914 ved innsamlede midler endelig gitt Munch i oppdrag å fullføre utsmykningen til universitetets festsal, som omsider ble innviet i august 1916. Noen måneder i forveien hadde Munch ervervet eiendommen Ekely på Skøyen utenfor Kristiania, hvor det var plass nok til flere atelierer og husrom både for dyr og tjenestefolk. På eiendommen med krattskog, eplehage og åpne jorder, som var et tidligere gartneri, fant han nå en hel liten motivverden, og her malte han motiver til alle årets og døgnets tider. Det myke dagslyset på Ekely inspirerte ham til et malerisk foredrag som vibrerer på samme måte som den sene Monets landskapskunst. Andre bilder, særlig nattbildene med utsikt over de koblede jordene mot fjorden, har en fast billedoppbygning som minner om både Cézanne og Franz Marc.

Her levde Munch i selvvalgt isolasjon fra kunstnerkolleger, og besøkende ble møtt i porten av hissige hunder og måtte stort sett be om audiens. Unge kvinnelige modeller avløste imidlertid hverandre, og hans forhold til dem dannet basis for en lang rekke kunstverk. Særlig fascinerende er serien med Kunstneren og hans modell (1919–21), der han malte seg selv sammen med sin modell og med en uoppredd seng i bakgrunnen. Motivene er åpenbart sett i et speil og fremstiller hans liv usentimentalt og hensynsløst. Et annet hovedmotiv fra Ekely-tiden er serien bohemmotiver med Bohemens bryllup som hovedverket, med ham selv og en modell for enden av et bord som i seg selv fremtrer som et cézannesk stilleben. Også i selvportrettene fra senere år bevarte han sin fulle skaperkraft, nådeløse som de er i sin utleverende psykologiske karakteristikk.

I tiden på Ekely vant Munch stadig større internasjonal anerkjennelse, spesielt gjennom store retrospektive utstillinger i Sveits og Tyskland – noe som førte til at det endelig ble arrangert en retrospektiv utstilling av hans verker på hjemmebane i Nasjonalgalleriet i Oslo 1927. 1932 ble det i Oslo arrangert en utstilling kalt “Nyere tysk maleri”, som hadde som hovedtema å vise Munchs betydning for ung tysk kunst.

I 1930-årene ble Edvard Munchs malerier rensket ut av tyske museer og solgt på markedet, og i disse årene levde han stille og isolert og vegret seg for å delta på utstillinger på Kontinentet. Inntil det siste malte han fullødige selvportretter, med Selvportrett mellom klokken og sengen 1940–43 som sitt siste hovedverk.

Edvard Munch døde 1944 og er gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Ekely ble kjøpt av Oslo kommune 1945, og på eiendommen ble det i 1950-årene oppført 49 boliger med atelierer for malere, tegnere og billedhuggere. Munchs våningshus ble revet, men atelieret er bevart. Det ble lenge brukt som lager for den store kunstproduksjonen han testamenterte til Oslo kommune. Den omfattet rundt 1100 malerier, 15 500 grafiske blad, 4700 tegninger og seks skulpturer, samt en del andre gjenstander. Munch-museet i Oslo ble åpnet 1963, hundre år etter kunstnerens fødsel. Det ble rehabilitert og utvidet 1994, på 50-årsdagen for Munchs død.

Verker

Et utvalg

  • For komplett verkliste, se biografi i NKL,bd. 2, 1983
  • Studiehode, 1883
  • På morgenkvisten, 1883
  • Morgen (Piken på sengekanten), 1884, BKM
  • Karl Jensen-Hjell, 1885, p.e.
  • Studie (Det syke barn), 1885–86, NG
  • Tiltrekning, 1893
  • Vampyr, 1893, Göteborg Konstmuseum
  • Skrik, 1893, NG og Munch-museet, Oslo
  • Døden i sykeværelset, 1893, NG og Munch-museet, Oslo
  • Madonna, 1894–95, NG og Munch-museet, Oslo
  • Pikene på bryggen, 1899, NG
  • Livets dans, 1900, NG
  • Gammel mann i Warnemünde, 1907
  • Badende menn, 1908, Ateneum, Helsingfors
  • Solen, Universitetets Aula, Oslo
  • Historien, Universitetets Aula, Oslo
  • Galopperende hest, 1910–12, Munch-museet, Oslo
  • Den gule tømmerstokken, 1912, Munch-museet, Oslo
  • Arbeidere på hjemvei, 1913, Munch-museet, Oslo
  • Alma Mater (Forskerne), 1916, Universitetets Aula, Oslo
  • Kunstneren og hans modell, 1919–21
  • Bohemens bryllup

Kilder og litteratur

  • S. Biørnstad: bibliografi i A. K. Eggum: Edvard Munch. Malerier – skisser og studier,1983, s. 297–300
  • R. Stenersen: Edvard Munch. Nærbilde av et geni,1945 (flere senere utg.)
  • J. H. Langaard og R. Revold: Edvard Munch. Mesterverker i Munch-museet i Oslo,1975
  • R. Stang: Edvard Munch. Mennesket og kunstneren,1977
  • A. K. Eggum: Edvard Munch. Malerier – skisser og studier,med bibliografi, 1983
  • A. K. Eggum: biografi i NKL,bd. 2, 1983
  • M. Lande: På sporet av Edvard Munch. Mannen bak mytene,1996

Portretter m.m.

  • Selvportrett med sigarett, maleri, 1895, NG
  • Selvportrett med knokkelarm, litografi, 1895, Schiefler 31
  • Selvportrett mellom klokken og sengen, maleri, 1940–43, Munch-museet, Oslo