Språkhistorikeren Didrik Arup Seip var forgrunnsfiguren i nordisk språkvitenskap i Norge på 1900-tallet. I første halvdel av hundreåret stod han dessuten som den urokkelige – men ikke ubestridte – autoritet i utformingen av norsk språkpolitikk og normering. Som rektor ved Universitetet i Oslo og medlem av Administrasjonsrådet i de første månedene av den tyske okkupasjonen av Norge viste han en fast holdning i sin motstand mot nazismen.
“Mitt liv har alltid vært fylt av travelhet. Jeg synes jeg har levd mitt liv i springmarsj,” skrev Seip i et tilbakeblikk på sitt liv 1952.
Enhver som forsøker å danne seg et bilde av Seips liv og virke, blir slått av hans produktivitet, virketrang og ubendige arbeidskraft. Hans bibliografi omfatter – med stort og smått – 1188 numre. Han deltok energisk i komiteer og utredninger og påtok seg tunge administrative verv; i tidsrommet 1937–45 var han således rektor ved Universitetet i Oslo. Han utfoldet en omfattende virksomhet som utgiver; først og fremst kan nevnes hans fremtredende andel i den store Wergeland-utgaven og i standardutgaven av Henrik Ibsens verker. Dessuten levde han i en nær sagt ustanselig strid om språkpolitiske emner.
Seip ble født i Hobøl i Østfold, men da han var et halvt år gammel, flyttet familien til Åseral, der han bodde inntil 1897. Da flyttet han og familien til Kopervik på Karmøy. 1902 tok han examen artium i Stavanger, og våren 1911 fullførte han det språklig-historiske embetsstudiet. Emnet for hovedfagsavhandlingen var barndommens dialekt i Åseral: Lydverket i Åsdøl-målet. Dialekten hadde han i oppvekstårene brukt i omgang med bygdefolket, riksmålet brukte han overfor foreldrene. Senere i livet hadde han glede av å snakke dialekten når han var på besøk i barndomstraktene, selv om han måtte konstatere at dialekten hadde forandret seg mye.
Tidlig interesserte han seg for språkspørsmål. I et ungdomsblad refset han i 1899 – 15 år gammel! – Bjørnson for hans aksjon mot landsmålet og anbefalte en gradvis fornorsking av riksmålet og en tilnærming mellom målformene. Med visse kursjusteringer i moderat retning holdt Seip fast ved denne løsningen på det han og andre oppfattet som Norges språkproblem. Utviklingen måtte “naturnødvendig” (et av Seips yndlingsord) føre bort fra språkfellesskapet med Danmark frem til et skriftspråk basert på norsk, især østnorsk, tale. Slik sett førte Seip Knud Knudsens og Moltke Moes program videre, og han omsatte det i språkpolitisk handling. I den rettskrivningskomiteen som ble nedsatt 1916, ble Seip – yngst av medlemmene – den drivende kraft. Mandatet var å jevne veien mot “national samling paa grundlag av folkets virkelige talesprog”, og den rettskrivningsreform man kom frem til, innebar – for de såkalte “valgfrie” formenes vedkommende (f.eks. je, kasta) – et utfordrende tradisjonsbrudd. Det ble rabalder, og Seip kastet seg ut i striden. Motstanderne fikk erfare at Seip var en kraftfull og fremfor alt utholdende polemiker.
I studieårene hadde Seip vært formann i Studentmållaget, og han skrev en del på landsmålet, bl.a. læreboken Norsk grammatikk. Formlæra i landsmaalet. Men hans aktive målmannsperiode tok fort slutt. Hovedfagsoppgaven om Åsdøl-målet ble skrevet på riksmål, likeledes den store avhandlingen om Norskhet i språket hos Henrik Wergeland og hans samtid (tilegnet Moltke Moes minne og prisbelønnet av universitetet). Januar 1916 disputerte han på Låneordstudier I, en avhandling om nedertyske lånord, og i februar samme år ble han utnevnt til professor – i riksmål. Betegnelsen ble senere på året endret til “nordisk sprogvidenskap” etter initiativ fra Halvdan Koht.
Samme år som Seip ble utnevnt til professor, var han med og stiftet foreningen Østlandsk Reisning (de to andre forgrunnsfigurene var Eivind Berggrav og Halvdan Koht). Målet var å løfte flere østlandske dialektformer inn i skriftmålet (je, dom, (h)aaffer, har skøti osv). “Vi mener at vi paa denna maaten jamner veien for et sams norsk maal,” het det i programmet. 1917-rettskrivningens valgfrie former imøtekom foreningens ønsker.
Hovedfeltet på Seips språkhistoriske arbeidsmark er gammelnorsk språk, slik det er overlevert i håndskrifter og diplomer. Her har han bidratt til en omvurdering av språkhistorien: Det middelalderlige språket i Norge var ikke identisk med den islandske normalortografi, slik de fleste ledende språkmenn på 1800-tallet forestilte seg. (Seip var alltid påpasselig med å påpeke at han her videreførte tanker og ansatser hos tidligere forskere som Johan Storm, Amund B. Larsen og især Marius Hægstad.) Seip påviste f.eks. at mange sørøstnorske dialektale trekk som man på 1800-tallet og også senere oppfattet som danske, i virkeligheten forekom i tekster som var eldre enn 1300, altså fra tidsrommet før den danske språkpåvirkningen: øst (for aust), høræ (for høyra), sogn (for sokn), kommer (for kjem), vann (for vatn). “Jeg kommer med vann” er slik sett en like norsk setning som “Eg kjem med vatn”.
I sitt hovedverk, den bredt anlagte og utførlig dokumenterte Norsk språkhistorie til omkring 1370, har Seip innarbeidet enkeltresultatene av sine studier i en helhet. 1955 kom en ny, revidert utgave.
“Vi vet mer om dansk og norsk enn Aasens generasjon eller generasjonene før oss visste. Mye av det som har gjeldt som dansk, må vi nok regne for norsk, fordi det er utviklet i norsk lenge før dansken kom til landet,” skrev Seip 1936. At en form stemmer overens med dansk, er således ikke noe tilstrekkelig argument for å kvitte seg med den. Han mente f.eks. at jeg burde godkjennes også i nynorsk, og han var skuffet over at 1938-rettskrivningen kom til å utelukke fra nynorsk gode norske former som øst, drøm. At man heller ikke ville godta formen Norge, men tviholdt på Noreg, så han som en kombinasjon av påståelig doktrinarisme og naiv romantikk. 1923 hadde Seip utgitt en bok om landsnavnet og påvist at formen Norge er utviklet helt ut etter norske språkregler før 1300, lenge før formen er påvist i dansk og svensk. Men “mange tåler ikke å høre at det er norsk det som de har ment bare var dansk”, skrev han 1939.
Seip – vår fremste språkautoritet – ble ikke funnet verdig til å tre inn i den rettskrivningskomiteen som kirke- og undervisningsminister Knut Liestøl oppnevnte 1934. Det var en klar forbigåelse, som gjorde det grått mellom de to (begge var oppvokst i Åseral, var jevngamle, hadde vært medlemmer i Studentmållaget og var nærmeste naboer på Blommenholm i Bærum). Seip kommenterte aldri offentlig denne forbigåelsen, og da komiteinnstillingene ble lagt frem, vurderte han dem saklig og nøkternt. Men da det var satt sluttstrek for arbeidet, fyrte han av denne bredsiden mot en rettskrivningsreform som skulle vise seg å være vår minst vellykkede: “Mange taler med og får en innflytelse på viktige avgjørelser uten at de har virkelig kunnskap om emnet. Man kan være en ypperlig folkeminnegransker, en utmerket historiker, og likevel ikke ha forståelse av de lingvistiske, nasjonale og sosiale vilkår for norsk språkutvikling [...] Det er grunn til å minne om at dilettantisme ikke er det samme som radikalisme.” Den folkeminneforsker han tenker på, er Liestøl, historikeren er Halvdan Koht (rettskrivningskomiteens sterke mann).
Seip var i 1920-årene departementets konsulent i navnesaker sammen med Gustav Indrebø. Motsetningene mellom de to førte til at Seip trakk seg ut av dette arbeidet. Seips linje var å gi stedsnavnene en form som mest mulig svarte til dialektens form, Indrebø ville gjennomføre en normaliserende og arkaiserende skrivemåte. I første omgang var det Indrebø som vant frem, senere er reglene for skrivemåten lagt om i noe mer dialektvennlig retning.
Da tyskerne okkuperte Norge 1940, var Seip universitetets rektor og ble i kraft av sin stilling medlem av Administrasjonsrådet. I august holdt han en sterk immatrikuleringstale, og han havnet etter hvert i en serie konflikter med tyskerne og med norske nazister. Han ble en forgrunnsskikkelse i den nasjonale front, og Magnus Olsens ord ved rektorvalget 1937 sannet seg: “Seip er en klippe.” Terboven hatet “den seipske ånd” ved universitetet, og i september 1941 ble Seip avsatt som rektor og satt inn på Møllergata 19. Etter kort tid ble han overført til Grini, og april 1942 havnet han i Sachsenhausen. Ved årsskiftet samme år ble han sluppet fri, men han fikk ikke forlate Tyskland. April 1945 ble han fløyet til Sverige, og da han 13. mai ankom til Oslo, ble han møtt av en jublende folkemengde på Universitetsplassen, der Francis Bull ønsket ham velkommen. Samme år ble han hedret med storkorset av St. Olavs Orden.
I de følgende år viste det seg at Seips vitenskapelige trang og evne var usvekket, og Universitetsbiblioteket ble hans annet hjem, som han sa. Det fortsatte å renne en strøm av artikler fra hans hånd. I 1950-årene påviste han (i tidsskriftet Maal og Minne) at flere av de eldste islandske håndskriftene (bl.a. Codex Regius med eddadiktene) har norske målmerker, noe som som kan tyde på et norsk forelegg. Sine Holbergstudier sammenfattet han i Om norskhet i språket hos Ludvig Holberg, og i samlingen Norsk og nabospråkene utgav han noen viktige artikler fra tidligere år, supplert med nytt stoff. Flere av de arbeidene han publiserte i disse årene (bl.a. i boken Omstridde språkspørsmål), grep direkte inn i normeringsdebatten. Da Norsk språknemnd ble konstituert 1952, ble han dens første formann.