Christian Gaudernack har ytet viktige bidrag til utviklingen av moderne smykkekunst i Norge. Han har eget verksted i Son og underviser ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole.
Det lå nært for Gaudernack å utdanne seg til gullsmed. Farfaren kom til Norge 1891 og var designer hos David-Andersen før han startet sitt eget emalje- og gullsmedverksted. Ved hans død overtok enken verkstedet, og etter hvert kom også barna med. Christians far var også utdannet gullsmed og bygde opp sitt eget gullsmedfirma i Sandvika.
Gaudernack begynte sin egen gullsmedutdannelse på Oslo Yrkesskole 1963 og gjennomgikk sin læretid hos David-Andersen i Oslo 1964–66. Svenneprøven ble avlagt 1966. Han tok videre utdannelse ved Kunst und Werkschule i Pforzheim, Tyskland 1966–69. Pforzheim var den gang og er fremdeles det ubestridte smykkesenteret i Tyskland.
Da Gaudernack kom hjem fra Tyskland 1969, etablerte han eget verksted i Son, og han debuterte ved en utstilling i Galleri U2 i Oslo året etter.
Gaudernack er mest kjent som smykkekunstner, men han har også laget enkelte større arbeider. De første årene var han meget aktiv både som utstiller og som deltaker i smykkekonkurranser i inn- og utland. Allerede 1970 vant han Norges Gullsmedforbunds konkurranse om nye herresmykker (innkjøpt av Kunstindustrimuseet i Oslo), og i de Beers diamantsmykke-konkurranse er han blitt premiert flere ganger.
Helt fra starten viste Gaudernack en klar innflytelse fra moderne tysk smykkekunst, særlig gjennom sin bruk av edle metaller og edelstener. Han utnytter kontrasten mellom ulike materialer, edle så vel som uedle.
Meget godt håndverksarbeid har alltid karakterisert Gaudernacks smykker. Gjennom 1970-årene brukte han mange utradisjonelle materialer, f.eks. skilpaddeskall, hvaltann, elfenben og ibenholt i kombinasjon med gull og sølv og edelstener. Kombinasjonene var ofte ukonvensjonelle, og de ferdige smykkene var som oftest preget av eksklusivitet, frihet og fantasirikdom. Formene kunne være uregelmessige med et visst bølgende preg som får tankene til å gå i retning av art nouveau-stilen. Men som oftest var de stramme, bygd opp av geometriske former satt opp mot hverandre.
1977 reiste Gaudernack til Canada for å arbeide noen år som professor ved gullsmedlinjen på Nova Scotia College of Art and Design i Halifax, hvor han hadde vært gjestelærer 1972–73. Denne nye undervisningsperioden ble også en kunstnerisk produktiv periode for ham. Som den første i Norge begynte han å ta i bruk de nye “romfartsmetallene” titan og niob i sine smykker. En brosje med sølv, titan og en diamant vant de Beers diamant-smykkekonkurranse 1981 (innkjøpt av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum). Smykkene fikk dessuten et mer fortellende uttrykk. Det var ikke bare form og materialbruk som var avgjørende lenger. Han gav således smykkene ikke bare et overraskende uttrykk ved materialbruken, men ble mer provokativ og humoristisk gjennom komposisjonen av smykkene.
Gaudernack tok et hjemmeår 1982–83 for å arbeide som lærer på metallavdelingen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, men returnerte til Canada for enda ett år.
Etter den endelige hjemkomsten fra Canada 1984 har han fortsatt å arbeide på eget verksted i Son, kombinert med undervisningsarbeid på metallinjen på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo. Samtidig har han hatt administrative oppgaver i den gamle familiebedriften Bærum Gullsmedforretning i Sandvika.