Faktaboks

Christian Friele
Christian Frederik Gotfried Friele
Født
22. mai 1821, Bergen
Levetid - kommentar
Død 24.1.1899 i Kristiania
Virke
Redaktør
Familie
Foreldre: Kjøpmann Ole Morup Friele (1790–1852) og Louise Engelche Bohr (17967–1869). Gift 12.12.1860 med Marie Cathrine Lasson (12.11.1827–7.10.1909), datter av høyesterettsjustitiarius Peder Carl Lasson (1798–1873) og Ottilia Pauline Christine von Munthe af Morgenstierne (1804–86). Dattersønn av Christian Frederik Gottfried Bohr (1773–1832; se NBL1, bd. 2); brorsønn av Joachim Friele (1793–1881); fetter av Herman Friele (1838–1921); svoger til Michael Skjelderup Hansson (1839–1922).
Christian Friele

Tegning

Christian Friele
Av /BONO, NTB Scanpix ※.

Christian Friele er en av norsk pressehistories mest markante og innflytelsesrike redaktører. Under hans regime ble Morgenbladet et konservativt kamporgan på regjeringens og embetsstandens side i de politiske stridigheter som kulminerte med riksretten 1884. Deretter avtok Frieles innflytelse i det offentlige liv.

Friele tok examen artium 1838 og ble juridisk kandidat 1851, etter en lang studietid der han markerte seg i Johan Sebastian Welhavens krets. 1854 ble han ansatt som stortingsreferent i Morgenbladet; 1857 ble han fungerende redaktør, og han var Morgenbladets sjefredaktør fra 1865 til 1893.

Redaktør Friele var i sine velmaktsdager en offentlig aktør man ikke stilte seg likegyldig til; han var elsket og hatet. Hans avis ble imøtesett med interesse. “Alle ventet den med spænding, mange med skadefryd, ikke faa med frygt,” het det om lederartikkelen i Morgenbladets søndagsutgave.

“En tyk fyr med pavemine, som stundom slaar over i mavepine,” lød Welhavens karakteristikk av Morgenblad-redaktøren. Friele var en velkjent og hyppig observert fremtoning i bybildet med sin karakteristiske flosshatt, der han gjerne skjulte sine manuskripter i hattefôret. Han var stadig på farten, stadig ute i felten. Friele var ingen skrivebordsredaktør.

Han var en redaktør med meninger, til dels skråsikre meninger – spisst og bitende formulert. Redaktør Friele regjerte da også i en periode da det var dårlige tider for mellomstandpunkter, og fremstår selv som et prominent eksempel på den selvsikre meningsytrer som ikke overanstrenger seg for å skaffe seg egen innsikt; han var redaktøren som knapt leste en bok. Det “mangelfulle i hans studier gav hans overbevisning en urokkelighet den ellers ville manglet,” er det sagt. Nils Vogt, som etterfulgte Friele som redaktør i Morgenbladet, har karakterisert ham slik:

“Aldrig besøkte han et teater, en konsertsal eller et auditorium, og utenfor aviserne var hans læsning kun ringe. [...] Christian Friele møtte til sin gjerning med et ypperlig hode, en skarp pen, en endnu skarpere tunge og en ubændig energi. [...] Han [...] hævdet "Morgenbladet" som landets ledende organ og det konservative partis største magt. I seksti- og syttiaarene kunde "Morgenbladet" under Friele med stolthed bære det navn, som Fr. Bætzmann engang døpte det med: Norges Times.”

Når den stridslystne konservative redaktør kunne fremstå med sikre meninger, var det også fordi han var redaktøren som fikk slippe inn gjennom dører som var lukket for andre. Han pleide lojal omgang med mange mektige menn. Friele legemliggjorde redaktøren som medviter.

I velvillige beretninger om den store redaktøren er dette gjerne omtalt som at hans “diskresjon var enestående”. Nettopp “denne Diskretion betingede i høi Grad "Morgenbladet"s Indflydelse og Magtstilling,” konstateres det i et solskinnsportrett av Friele i et jubileumsskrift.

Redaktøren var en mann med kontakter. Redaktøren virket i samspill med et miljø, og forvaltet sin redaktørrolle i tett samkvem med aktører i andre roller. Avisens medarbeidere var i større grad mennesker utenfor redaksjonen enn i redaksjonen. Det var professorer, departementsfolk, politikere, kjøpmenn og andre næringsdrivende – “som enten skrev eller dikterte eller inspirerte de artikler Morgenbladet gav”. Hans omsorg for og bånd til næringslivets representanter ble dyrket med særlig flid. Kulturlivet ble tilsvarende forsømt under Frieles redaksjon, og tidens nye litteratur hadde ingen talsmann i Morgenbladets redaktør.

Frieles karriere representerer en brytningstid i redaktørrollens norske historie. På den ene side fremstod han som redaktør som en medløper for sterke politiske og økonomiske interesser; på den annen side fremstod han som en uredd og uavhengig aktør med bevissthet om sin egen rolle. Til hans mange uavhengighetsmarkeringer hørte også avvisningen av en St. Olavs Orden med følgende begrunnelse: “Redaktør av det kongelige norske Morgenbladet, De? Ingen sikrere vei til grundig å kompromittere bladet og dets posisjon!” Hans tunge var ofte skarpere enn hans penn. En selverklært stortingskandidat kunne han for eksempel avfeie med et “av vrøvl er du kommen, til vrøvl skal du blive, men av vrøvl skal du aldrig opstaa”.

Uavhengighet og individualisme demonstrerte Friele i spørsmålet om organisering blant pressens folk. Kristianias første journalistforening, stiftet 1883, omtalte han konsekvent som “Sjofelist-foreningen”. Han viste seg heller aldri i den konservative presseforening som kom til 1892, og som etter hans avgang gjorde Friele til æresmedlem. “Men jeg kan ikke huske, at han nogensinde takket for æren,” konstaterte Nils Vogt i sine erindringer om Friele.

Friele var også en redaktør som søkte å skille mellom polemikk og reportasje. Også motstandernes syn skulle gjengis på en korrekt måte, gjerne i form av stenografiske referater som fortrengte nyhetsstoff fra inn- og utland.

Friele var også redaktøren som ikke lot seg friste til å bringe videre opplysninger om usedelighet hos en av sine politiske motstandere, med bemerkningen om at “kjønnsdriften er noenlunde likelig fordelt mellom partiene”.

Friele var definitivt en innflytelsesrik redaktør i 1860- og 1870-årene. Redaktøren utøvde en redigerende og regisserende makt i samfunnsdebatten. I disse tiår regjerte han nærmest hovedstaden ved stortingsvalgene og absolutt ved kommunevalgene, fremholder Olaf Gjerløw. Redaktørens ord var avgjørende ved sammensetningen av listene til formannskap og representantskap. Halvt i spøk ble da også Friele omtalt som “Direktøren for den offentlige mening”. Han gav redaktørrollen et offentlig løft.

Christian Friele var Bjørnstjerne Bjørnsons modell for hovedpersonen i skuespillet Redaktøren fra 1874, han som utbryter: “Jeg er fullbyrderen af den offentlige mening.”

Etter det politiske nederlaget 1884 fallerte Friele som redaktør, men han stod i stillingen til 1893. Hans etterfølger fikk deretter merke gamleredaktørens perfiditet gjennom daglige påminnelser: “Det er svært så dette bladet går tilbake, De!”

Kilder og litteratur

  • P. Wendelbo (red.): Morgenbladet 90 aar, 1909
  • N. Vogt: Under Frieles haand og paa egen, 1913
  • E. H. Bull: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • O. Gjerløw: “Christian Friele 1821–1899”, i T. Pryser (red.): Norske presseprofiler III, 1970
  • M. Eide: Den redigerende makt. Redaktørrollens norske historie, Kristiansand 2000