Faktaboks

C.H.G. Olsen
Christian Holberg Gran Olsen “Kikkert-Olsen”
Født
13. mars 1835, Valestrand (nå Sveio), Hordaland
Død
5. mars 1921, Kristiania
Virke
Instrumentmaker og oppfinner
Familie
Foreldre: Gårdbruker Ole Georg Olsen (1788–1868) og Ingeborg Marie Juel (1793–1842). Gift 2.10.1862 med Pauline Juliane Therese Dobbertien (20.5.1839–29.7.1904), datter av tapetserer Paul Heinrich Dobbertien (død 1859) og Regine Wupperthal. Far til Barthold Hansteen Cranner (1867–1925; se NBL1, bd. 3); farfars far til Alf Cranner (1936–).

Christian Holberg Gran Olsen, også kalt “Kikkert-Olsen”, vant i årene rundt 1880 internasjonalt ry for sin innsats på to vidt forskjellige områder: telekommunikasjon og folkeopplysning. Etter å ha konstruert et telegrafapparat som ble belønnet med gullmedalje både ved verdensutstillingen i Paris 1878 og den internasjonale elektriske utstilling samme sted 1881, bygde han 1885 Nordens største astronomiske kikkert og opprettet et stjerneobservatorium for publikum i Slottsparken i Kristiania. I en trebygning med roterende tak, “Kikkertpaviljongen”, kunne folk granske måner og stjerner mot å betale en inngangsavgift. Dette var det første folkeobservatoriet i Europa, trolig i hele verden.

Like betydningsfullt var det pionerarbeidet Olsen utførte som vitenskapelig instrumentmaker. I en tid da institusjoner som Norges Geografiske Oppmåling (NGO) og Universitetets observatorium måtte importere tyske og britiske presisjonsinstrumenter for å få god nok kvalitet, etablerte Olsen 1861 et verksted som klarte å konkurrere med de utenlandske. Viktige institusjoner som Norsk Hovedjernbane, armeen, Fyrvesenet, Telegrafvesenet, Justérvesenet, Christiania Gasværk og Det meteorologiske institutt ble hans kunder.

Olsen vokste opp på gården Einstapevoll i Valestrand sogn nord for Haugesund. Faren hadde bygd opp gården så å si fra grunnen av, drev eksperimentelt jordbruk og gjorde en rekke tekniske oppfinnelser til forbedring av gårdsdriften. Inntektene kom for en stor del fra salg av steinheller og skifer som ble brutt ut i hellebergene ovenfor eiendommen. På gården fikk han bygd to kilometer lange skifergjerder og 24 bygninger av stein. I noen av disse fantes verksteder og smie hvor håndverkerne laget redskaper. Christian og to av brødrene hans fikk sin første opplæring her; én ble senere finsmed, én mekaniker og Christian instrumentmaker.

Etter fire års læretid hos optiker og justérmester Ulrik Frederik Krog i Bergen var Olsen Krogs medarbeider i et par år. 1857 fikk han en stilling i firmaet Gebrüder A. & G. Repsold i Hamburg. Dette verkstedet for geodetiske og astronomiske instrumenter ble regnet som det ledende i Europa og var et av de største i samtiden. Blant Repsolds kunder var også det norske universitetsobservatoriet, som ble ledet av professor Chistopher Hansteen. Antakelig var det Hansteen som fikk Olsen til å vende hjem til Norge. Professoren trengte en fagmann som kunne fornye observatoriets instrumenter. Med stipend fra den norske stat reiste Olsen fra Hamburg til Paris for “at gjøre sig bekjendt med Forfærdigelsen af astronomiske og mathematiske Instrumenter” et halvt års tid.

Høsten 1861 flyttet Olsen til Christiania og åpnet eget verksted. Han fikk straks oppdrag fra observatoriet og fra NGO, som også var underlagt Hansteens ledelse. 1863 laget han for NGO en universalteodolitt (landmålingsinstrument) som ble etatens viktigste instrument i mange tiår. Lignende instrumenter i mindre format, samt helt nye konstruksjoner tilpasset det norske landskapet, ble levert fra Olsens verksted gjennom 40 år.

Olsen ble også Telegrafvesenets faste instrumentmaker og fikk dermed sjansen til å utvikle et typetrykkapparat av det slaget som la grunnlaget for senere tiders fjernskriver og telefaks. De elektriske signalene som apparatet sendte, ble i mottakerapparatet omsatt til trykte bokstaver i stedet for morsetegn, som var det vanligste på den tiden. Dermed sparte kundene tid, ettersom telegrammene kunne leses straks uten å “oversettes”. Olsens apparat ble tatt i bruk i Russland og solgt til Frankrike og Sverige, men i et beskjedent antall, bl.a. fordi den fine og kompliserte mekanikken gjorde apparatet dyrt i innkjøp og vanskelig å vedlikeholde.

Dermed fikk Olsen økonomiske vanskeligheter. Han hadde lånt store pengesummer for å finansiere eksperimentene, som pågikk i en årrekke. I forbindelse med Den norske Industri- og Kunstudstilling på Tullinløkka i Kristiania 1883 hadde Olsen stilt opp en av sine egenkonstruerte kikkerter til offentlig avbenyttelse på Nisseberget i Slottsparken. Han så at dette kunne bli en inntektskilde, og 1885 åpnet han Folkeobservatoriet i Slottsparken (på den kollen som i dag kalles Abelhaugen), med en ny og større kikkert – 7,5 m lang med et objektiv på 370 mm i diameter. Stjernekikking med ledsagende foredrag trakk et publikum på flere tusen i året, og inntektene fra observatoriet ble en utvei til å bli kvitt gjelden.

1897–98 skulle Drammensveien utvides, og Kikkertpaviljongen ble flyttet til Nisseberget på den andre siden av Slottsbakken. Med årene sviktet grunnen under bygningen, som ble stengt 1905 og revet 1909. Kikkerten ble igjen tilgjengelig for publikum i en ny paviljong ved Sportsstuen (nå Holmenkollen restaurant) 1912. Etter Olsens død 1921 ble Kristiania Folkeobservatorium stengt og kikkerten demontert og lagt i kasser. Disse oppbevares nå på Norsk Teknisk Museums lager.

Mange av Olsens landmålingsinstrumenter er stilt ut i Statens Kartverks museum på Hønefoss. I Fram-museet på Bygdøy finnes en stor universalteodolitt som Olsen leverte til Fridtjof Nansens Fram-ferd i 1890-årene, og som senere ble brukt av Otto Sverdrup på ferden til Grønland 1898–1902. I anledning 100-årsjubileet for Den internasjonale telekommunikasjonsunion (UIT) 1965 ble det i det afrikanske landet Tsjad gitt ut en serie på tre frimerker som viser apparater fra telekommunikasjonens pionertid. Et av merkene, pålydende 30 francs, viser Olsens typetrykkapparat.

Olsen drev sitt verksted frem til 1898, da instrumentmaker Carl A. Ljungmann, som en tid hadde vært hans kompanjong, overtok. Firmaet eksisterer fremdeles, nå under navnet Ljungmann AS, og holder til i Gjerdrum i Akershus. På kontoret her henger noen av Olsens diplomer.

Kilder og litteratur

  • INN, bd. 1, 1938
  • A. H. Olsen og H. Olsen: Skipsfører og seilmaker Ole Olsens efterkommere, 1943
  • E. Farner: Instrumentmaker C. H. G. Olsen. En genial oppfinner og konstruktør, 1958
  • B. R. Pettersen: “Kikkert-Olsens folkeobservatorium i Slottsparken. En privat kulturinstitusjon i Christiania i 1880-årene”, i Byminner nr.1/1990
  • d.s.: ”Historien om Norges første profesjonelle kikkertbygger Kikkert-Olsen”, i Astronomi nr. 1/1991
  • A. Cranner: Jordbundet og himmelvendt. Oppfinneren C. H. G. Olsen 1835–1921, 2001
  • H. Notaker: “Historiske henrykkelser: Kikkert-Olsen”, fjernsynsprogram NRK, 2002

Portretter m.m.

  • Portrettfotografier fra ca. 1875 og ca. 1905; p.e.; gjengitt i Cranner 2001 (se ovenfor, avsnittet Kilder)