Med sin rekord som lengst regjerende ordfører i hovedstaden (19 år), står Brynjulf Bull som en ledende person i norsk kommunepolitikk i annen halvdel av 1900-tallet. Sterkt engasjert i norsk kultur- og samfunnsliv, gjorde han seg også bemerket utenfor politikken og sitt eget fagfelt, jussen.
Brynjulf Bull var Kristiania-gutt. Bortsett fra årene 1911 og 1914, da familien med de tre guttene Trygve, Brynjulf og Reidar bodde på Alfaset i Østre Aker, bodde han hele sitt liv i Kristiania/Oslo. Han vokste ikke opp i noe typisk akademisk miljø, både faren og farfaren var forretningsmenn, men med foreldrenes liberale holdninger fikk sønnen fritt utvikle sine intellektuelle og radikale interesser. Barneårene på Alfaset gav Brynjulf nærkontakt med ulikhetene i levekår, noe som kom til å prege hans politiske innsats.
Skolegang på Fru Nielsens Latin- og realskole og examen artium fra Oslo katedralskole 1925 ledet videre til jusstudier (avbrutt av et studieopphold i London og Oxford 1926–27) og juridisk embetseksamen 1930.
Hans politiske interesse var tidlig utviklet, og i studieårene gikk han inn i den sosialistiske akademikergruppen Mot Dag og Mot Dags mer utadvendte organisasjon Clarté. Han ble formann i Clarté 1933, og samme høst var han medlem av styret i Det Norske Studentersamfund under motdagisten Carl Viggo Langes ledelse. Han ble selv formann i Studentersamfundet både vår- og høstsemesteret 1935.
Sin interesse for litteratur og skuespillerkunst fikk han utløp for gjennom Samfundsavisen og aktiv innsats i Studentersamfundets teater, der hans imitasjoner av kjente borgere vakte oppmerksomhet. Studentersamfundets byggesak fra midten av 1920-årene utviklet seg til en studentpolitisk sak, og Bull kom til å spille en aktiv rolle i forsøkene på å rette opp organisasjonens økonomi.
Bull etablerte sin egen sakførerpraksis i Oslo 1933 og ble mye benyttet av fagforeninger, men førte også gjerne saker for småkriminelle. Det var i samband med saker for fagbevegelsen for den såkalte folkedomstolen at han ble arrestert som NS-fiendtlig i oktober 1942. Etter opphold i Møllergaten 19 og på Grini, ble han løslatt 24. februar 1944. Etter krigen var han konstituert statsadvokat i landssviksaker 1945–47 og ble høyesterettsadvokat 1950.
Etter at Mot Dag gikk inn i Arbeiderpartiet 1936, ble Bull knyttet til partiet gjennom åndsarbeidergruppen Forum og gjennom Vestre Arbeidersamfunn, men det var først og fremst den tillit han nøt i fagbevegelsen, som gjorde at han ble nominert som kandidat for Arbeiderpartiet ved kommunevalget 1945. Han ble medlem av Oslo bystyre fra 1946 og fikk straks sentrale verv som medlem av formannskap og finansutvalg og leder av boligrådet. Fra 1948 ble han varaordfører i den nye storkommunen etter sammenslåingen av Oslo og Aker, og fra 1951 rykket han opp som ordfører.
Med unntak av periodene 1956–59 og 1962–63 satt han som ordfører frem til utgangen av 1975, da han trakk seg fra kommunalpolitikken. 1958–59 og 1962–63 var han varaordfører, men da dette ikke var honorert som et heltidsverv, kunne han skjøtte sin stilling som formann for Arbeidsretten, en stilling han innehadde fra 1955 til 1975.
Rekken av kommunale verv er lang. Hans hovedinnsats falt innenfor boligpolitikk og byutvikling, samferdsel og kultur. Innenfor alle disse feltene hadde han ledende posisjoner gjennom hele perioden. Hans kjærlighet til teateret fikk utløp gjennom styret i Det Norske Teatret. Takket være sin posisjon i Arbeiderpartiet fikk han drevet gjennom byggingen av Oslo Konserthus, der han var styreleder fra 1966 til 1976. Boligsaken fulgte han opp også utenfor det kommunale apparatet gjennom sitt verv som styreleder i OBOS 1960–70 og i Stiftelsen for Innvandrerboliger (SIBO) fra 1976.
Bull var en eminent møteleder. Med god oversikt over saken og med sin avvæpnende humor holdt han liv i forsamlingen i selv de mest trivielle saker. Han yppet ikke til strid, men fant løsninger hvis motsetningene tårnet seg opp. Han var lojal så vel mot sitt parti som mot sine medarbeidere og behandlet sine motstandere med respekt, helst når de bød ham intellektuelle utfordringer.
Bull hadde ikke bare et demokratisk sinnelag, han trodde på nærdemokratiet, og i en artikkel i tidsskriftet St. Hallvard 1961 lanserte han ideen om å dele byen inn i bydeler og å gi dem en politisk ledelse gjennom egne bydelsutvalg. Dermed satte han i gang en prosess som ledet frem til dagens desentraliserte styreform i Oslo kommune.
Bull var bypatriot. Han hadde bodd mange steder i byen og kjente hvert distrikt, ja nesten hver gate. Hans betraktninger om byen og livet i den kom frem i de små perlene av noen morgenkåserier i radioen, gitt ut i boken God morgen! 1978. For sin innsats for byen ble Brynjulf Bull hedret med St. Hallvard-medaljen 1976.
Men Bull var også engasjert i samarbeid ut over byens grenser. Gjennom Reisetrafikkforeningen for Oslo og Omegn, hvor han var styreformann i mange år, var han en årviss vert for grupper av nordnorske ordførere som fikk ta del av byens kulturtilbud, samtidig som de også fikk innsikt i storbyens problemer.
I fire år ledet han den norske delegasjonen til ILOs generalforsamlinger i Genève. Han var medlem av Europarådets ekspertgruppe for overvåking av medlemslandenes oppfølging av Rådets sosialpakt og deltok aktivt i gruppens møter i Strasbourg. Samtidig la han ikke skjul på sin skepsis overfor en sterkere norsk integrering i den vesteuropeiske blokken og advarte mot norsk medlemskap i EF før folkeavstemningen 1972.