Axel Herlofson grunnla og ledet Arendals Privatbank frem til den ble slått konkurs 1886, som følge av omfattende uregelmessigheter og direkte bedragerier fra Herlofsons side. Bankkrisen utløste det såkalte “arendalskrakket”, som innvarslet slutten på byens storhetstid.
Herlofson tilhørte en av Arendals fremste borgerfamilier. Forfedrene hadde fulgt et svært vanlig flyttemønster, fra å være skippere med egne skuter i uthavnene på slutten av 1600-tallet til å bli storkjøpmenn og redere med base i Arendal i løpet av 1700-tallet. Da Herlofson ble født, stod byen på terskelen til sin “gullalder”, som Norges fremste sjøfartsby målt etter tonnasje og med byborgere blant de rikeste i landet målt etter gjennomsnittsinntekt og -formue. Herlofson kom selv til å delta med stor energi i den aktiviteten som utspilte seg, i en slik grad at han kanskje ville ha blitt husket som den fremste forretningsaktøren i gullalderen, hvis ikke avslutningen på hans karriere hadde blitt så katastrofal.
Sin opplæring som forretningsmann fikk Herlofson på kontoret til assuransedirektør J. J. L. Hanssen i Arendal. 1867 ble han dispasjør. Etter ti år på dette kontoret sluttet Herlofson for å begynne for seg selv. 1874 stiftet han Arendals Privatbank sammen med Ths. Joh. Heftye og A. D. Geelmuyden; Herlofson ble selv sjef for den nye banken.
I årene som fulgte, var Herlofsons tilværelse en virvelvind av private og offentlige engasjementer. I tillegg til stillingen som banksjef var han en av de største rederne og grunneierne i Arendal, han engasjerte seg i industriell virksomhet, og som eier av Strømsbu gård bidrog han til å utvikle en moderne, bymessig bebyggelse i området vest for Arendal. Han var også medlem av formannskapet i Barbu herred. Det sies at hans store forbilde var Svend Foyn.
Arendals Privatbank var en kredittbank, som ikke stilte så strenge krav til sikkerhet som andre låneinstitusjoner i Arendal gjorde. Så lenge tidene var gode, var ikke dette noe problem, og banken hadde svært gode resultater. Men den voldsomme oppgangen i 1860- og 1870-årene ble avløst av en langvarig depresjon, som ble merkbar for mange i 1880-årene. Nedgangstidene hang sammen med generelt dårlige tider på verdensmarkedet, samtidig som problemene ble forsterket for seilskipsrederne i Arendal, fordi man nå virkelig hadde begynt å merke konkurransen fra dampskipene.
De vanskelige tidene fikk etter hvert konsekvenser både for Herlofsons egen virksomhet og for Privatbanken. Herlofson innvilget seg selv en slags ubegrenset kassakreditt i banken, noe som var i strid med statuttene og som bare han selv kjente omfanget av. Da regnskapet til slutt ble gjort opp, viste det seg at Herlofson skyldte i overkant av 900 000 kroner, en formidabel sum. Disse midlene hadde han brukt dels til å dekke underskudd i egen virksomhet, dels til nye investeringer, dels til å finansiere en storstilt gambling i regi av en nær venn. Herlofson begikk også rene bedragerier, som å forfalske regnskapstall for å skjule egne uttak og bankens etter hvert problematiske situasjon.
I september 1886 kom disse forholdene for dagen, og Herlofson måtte fratre stillingen som banksjef. Da bankens regnskaper ble gjennomgått og en reell status satt opp, viste det seg at stillingen var så håpløs at man var nødt til å begjære banken konkurs. Det ble satt i gang etterforskning for å finne ut om banksjefen burde stilles for retten. Herlofson forsøkte å rømme til utlandet, men ble arrestert i Kristiansand og sendt tilbake til Arendal, hvor han satt i varetekt til saken mot ham kom opp. Han ble dømt til seks års straffarbeid for de ulovlighetene han hadde foretatt seg som banksjef. Han ble også fradømt embetet som dispasjør og vervet som medlem av formannskapet i Barbu herred.
Privatbankens konkurs var begynnelsen på et “økonomisk jordskjelv” som kom til å få store konsekvenser for næringslivet i Arendal og omegn. Den utløste en kjedereaksjon av konkurser blant byens næringsdrivende, som etter hvert ble så omfattende at nesten all aktivitet ble lammet. Også de to andre bankene i byen gikk over ende. Det er denne situasjonen som har fått navnet “arendalskrakket” og som innebar slutten på Arendals storhetstid og byens posisjon som Norges fremste sjøfartsby. Krakket førte til en periode med stor arbeidsløshet og nød.
I Arendals byhistorie har Herlofson i perioder vært en ikke-person, men i senere år er han blitt viet større oppmerksomhet, både i sammenheng med krakket som merkeskille i distriktets historie og med krakkets konsekvenser på det politiske planet – i og med at initiativet til stiftelsen av Det norske Arbeiderparti, som skjedde på Strømsbu ved Arendal 1887, kom fra arbeiderforeningen Samhold, som var blitt stiftet som en følge av nødssituasjonen etter krakket.
Etter å ha sonet straffen forsøkte Axel Herlofson seg først som befraktningsagent i London, senere drev han agenturforretning og dampskipsekspedisjon i Arendal. De siste årene av sitt liv levde han i Kristiania.