Anton Fridrichsen var født i Norge og fikk sin utdannelse her, men han ble en av Sveriges fremste teologer i første halvdel av 1900-tallet. I 1930-årene utviklet han et bibelvitenskapelig program som skulle vise seg svært fruktbart så vel vitenskapelig som kirkelig, og Uppsala ble et senter for nytestamentlig forskning. Hans elever kom til å bekle teologiske professorater både i Europa og i USA, og svensk kirkeliv har vært preget av hans bibelsyn.
Fridrichsen var av presteslekt på både fars- og morssiden. Den ortodoks-pietistiske leder, professor Gisle Johnson, var morens onkel, mens hennes far tilhørte den grundtvigianske retning. Etter examen artium fra Trondhjems katedralskole 1904 ble Fridrichsen 1911 cand.theol. med innstilling fra universitetet i Kristiania. Samme år tok han praktisk-teologisk eksamen. Han valgte den vitenskapelige vei og studerte urkristelig litteratur i Breslau (nå Wrocław) og klassisk filologi i Göttingen. 1913 ble han ordinert og bestyrte ledige prestekall, for så 1915 å bli adjunktstipendiat i nytestamentlig teologi ved universitetet i Kristiania. Samtidig virket han som lærer i religion og norsk ved høyere skoler i hovedstaden. 1916 ble han dosent, og 1926 overtok han et vikariat som professor.
I kirkestriden omkring 1920 mellom den konservative og liberale teologi engasjerte Fridrichsen seg på liberal side. Han var grundig skolert i historisk filologisk bibelforskning og hadde mottatt impulser fra den tyske teologen Adolf von Harnack og fra sin lærer, professor Lyder Brun. Samtidig bevarte han en grundtvigiansk profil, som var arvet fra hjemmet. 1923 drog han til det protestantiske teologiske fakultet i Strasbourg, der han 1925 fikk den teologiske doktorgrad på avhandlingen Le problème du miracle dans le christianisme primitif. Han kunne ha fått en professorstilling ved universitetet i Oslo, men ble 1928 tilsatt som professor i nytestamentlig eksegese i Uppsala.
Fridrichsens vei til Uppsala ble på flere måter et oppbrudd. Han ble svensk statsborger, og svensk språk slo igjennom i hans forelesninger. Han giftet seg også med en svensk kvinne, og han beveget seg bort fra den liberale teologien, dens individualisme og “dogmefrie” kristendom; han fikk et nytt syn på Jesus som åpenbarer og kirken som “overindividuell organisme”. Avstanden til Lyder Brun ble stadig tydeligere. I Sverige fikk Fridrichsen et større rom og møtte en fruktbar kirkelig tradisjon, mens den norske kirkestriden og ikke minst trykket fra Lyder Brun hadde hemmet hans faglige og kirkelige utvikling.
Fridrichsen utformet sitt eget teologiske program, som ble presentert 1936 under betegnelsen “realistisk bibelutläggning”: Teologien skulle ikke la seg hemme av naturvitenskapelig rasjonalisme. De nytestamentlige tekster skulle utforskes med religionshistoriske, idéhistoriske og bibelteologiske metoder. Kirketanken ble avgjørende både for forståelsen av Det nye testamente og for oppfatningen av bibelforskningens forutsetninger og kirkelige oppgave. 1936 var Fridrichsen med på å stifte Uppsala exegetiska sällskap, hvis formål var å skape et samspill mellom vitenskapelig bibelforskning og kirkeliv.
Som akademisk lærer var Fridrichsen en engasjerende foreleser. Rundt ham vokste det frem et fruktbart fagmiljø med dyktige elever. Den nye bibelutlegning fikk sterke kirkelige virkninger. Fridrichsen var også en fremragende klassisk filolog, og på dette feltet ytte han sitt beste. Hans produksjon dekker en rekke temaer innen den nytestamentlige forskning og tilgrensende felt.