Anna Munchs liv og forfatterskap er fortellingen om 1800-tallets kvinneundertrykkelse og om enkelte kvinners drøm om et fritt liv uten samfunnets fordømmelse.
Anna Dahl vokste opp i Christiania og Trondheim som den eldste i en søskenflokk på 12. Faren var en autoritær vitenskapsmann, neppe stimulerende for sine døtres utvikling. Han var bl.a. opptatt av forskjellen mellom kvinners og menns hodeskaller: Kvinnenes hodeskaller var mindre enn mennenes og hadde flere av de egenskaper som kjennetegnet de lavere raser. Han konkluderte derfor med at kvinnene var en hemsko for sivilisasjonens utvikling (Mimi Sverdrup Lunden).
Anna Dahl tok eksamen på Nissens Pigeskoles kurs for voksne, og 1883 giftet hun seg med offiseren og læreren Peter Munch. De fikk en datter året etter. Hun omtaler ektemannen som “tyran – Han taalte ingen kvindelig aandelig overlegenhed. – Han stængte mig inde og behandlet mig brutalt.” Da hun begynte å skrive, var han “imod min forfattervirksomhed. – Munch har laast ned alt som er til at skrive paa”. Men forfattervenner som Knut Hamsun og Bernt Lie kom på besøk. I 1890-årene forlot hun ektemannen, og ekteskapet ble senere oppløst.
Som fraskilt ble Anna Munch utstøtt av familien og sosialt degradert. Hun holdt så vidt liv i seg i en mager hybeltilværelse: “Det staar ingen post, ingen ansættelse ledig for mig ...”, men hun klarte å skrive. 1889 kom debutromanen Kvinder, om kvinners forhold til utdannelse, ekteskap og “fri kjærlighet”. Bohemlivet hadde gode sider, men kvinnen risikerte å bli stemplet som “fallen”. Anna Munch introduserer en uvanlig mann, han som elsker en kvinne til tross for “fallet”. I hennes forfatterskap står motsetningen mellom seksualitet og platonisk kjærlighet sentralt: Et kameratforhold mellom kvinne og mann har et sikrere fundament, “erotiken” er flyktig. Den såkalte “hanskedebatten” (i kjølvannet av Bjørnsons skuespill En hanske, der han stilte samme krav til menns “renhet” før ekteskapet som til kvinners) inspirerte henne til å skrive skuespillet Psyche (1893).
Verdens Herrer. En kvindes iagttagelser (1903) markerer noe uvanlig, både tematisk og formelt. I en “stream of consciousness” skriver jeg-personen ned sitt liv og forhold til en mann. Ved å holde erotikken unna, kan han reddes. Hun vil gi ham tid til å bli moden for et fellesskap som er både fysisk og åndelig. Romanen Glæde, som kom året etter, virker selvbiografisk i sin skildring av Esters utvikling som kunstner fra barndom, via skilsmisse, elendig økonomi og kjærligheten til datteren hun sjelden ser. Forholdet til menn er problematisk: “Jeg kan faa hundrede 'Mandfolk'. Men hvor finder jeg et Menneske?”
Den 15 år yngre forfatteren Sigurd Mathiesen var en god venn. De levde sammen i flere år, men hun nektet å gifte seg. Først 1910 gav hun etter for presset fra omgivelsene. Men småbyen Stavern, der de hadde slått seg ned for å få arbeidsro, ble for trang, og etter en tid flyttet ekteparet til Danmark, der etter hvert forholdet dem imellom gikk i stå.
Også 1890-årenes sans for det oversanselige, for religiøse tanker og spiritisme avspeiles hos Anna Munch. Hun skrev bl.a. artikler for teosofenes tidsskrift og en astrologisk håndbok, og hun oversatte tekster av den indiske mystikeren Bhagavan Sri Ramakrishna (1834–86).