I samtiden var Andreas Faye en pioner på flere områder, men i ettertid er han først og fremst kjent for å ha utgitt den første folkeminnesamling i norsk litteraturhistorie. Han var ellers en flittig bidragsyter i aviser og tidsskrifter, og utgav en serie bøker og småskrifter av historisk og pedagogisk karakter.
Faye vokste opp i Drammen og fikk privatundervisning hos den sagnomsuste Røyken-presten Christian Holst og sogneprest Wettergreen i Borre før han 1817 begynte på den nyopprettede Drammen lærde skole. 1823 ble han dimittert til universitetet i Christiania, der han studerte teologi og ble cand.theol. 1828. Selv om flere prestekall stod ledige da han var ferdig utdannet, tok han heller en lærerstilling ved Arendal borgerskole 1829 og ble der til 1833.
Allerede 1831 utkom Fayes Norges Historie til Brug ved Ungdommens Underviisning, vår første historiebok beregnet til bruk i skolen. Ikke bare “brød Faye isen for indførelse af historisk læsning i almueskolerne”, for første gang ble også perioden etter Kalmarunionens oppløsning viet betydelig oppmerksomhet. Boken kom i flere opplag og ble oversatt til svensk og tysk.
Samme år bekostet Faye selv en lengre utenlandsreise til Tyskland, Sveits, Italia og Frankrike. Hensikten var å studere historie og skolevesen, spesielt i Tyskland, og på reisen kom han i personlig kontakt med berømtheter som Adam Oehlenschläger, Ludwig Tieck, H. C. Andersen, J. C. Dahl og J. W. von Goethe, som etter Fayes besøk i Weimar 15. mai 1831 skrev i sin dagbok: “Av herr A. Faye, adjunkt ved latinskolen i Arendal fikk jeg gledelige etterretninger om de norske bergembetsmenn, venner av mineralogien og geognosien.” Etter hjemkomsten var Andreas Faye med på å stifte Arendal skoles offentlige bibliotek og museum 1832. Hans brevveksling med J. C. Dahl, som han hadde bodd hos i Dresden, skulle senere vise seg å gi viktige bidrag til fortidsminnevernets tidligste historie i Norge.
Det var først etter utenlandsreisen at Fayes arbeid med innsamling av folkeminner og systematisering av folkloristisk materiale virkelig skjøt fart. Arbeidet resulterte i samlingen Norske Sagn (1833). Boken fikk hard medfart av den unge historikeren P. A. Munch i tidsskriftet Vidar, bl.a. for mangel på stil og vitenskapelighet, en kritikk som har heftet ved Faye helt opp til våre dager. Munchs anmeldelse var skrevet anonymt og må kunne karakteriseres som et av de mest graverende “øksemord” på noen norsk forfatter. Faye selv var uforstående til kritikken, og ville nødig tro at det var historikeren Munch som hadde villet nedsable hans verk.
En ny utgave av boken, med tittelen Norske Folke-Sagn, utkom 1844 og ble gjenutgitt 1948. Til tross for folkloristisk revurdering, og det faktum at boken utkom før de første seriøse forsøkene på fornorsking av skriftspråket, må en konstatere at fremstående historikere ennå i vår tid kan kalle Fayes sagn for “tørre som knusk” (Aschehougs Norgeshistorie, 1997).
I ettertid kom Faye naturligvis til å stå i skyggen av sine langt mer berømte “elever”, eventyrdikterne P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe. Men Andreas Faye var utgiver av sagn, ikke dikter, og det er nettopp her styrken i hans arbeid ligger. Både i vitenskapelig og filosofisk tilnærming til sagnmaterialet, og med sine mytologiske, litterære og teologiske kunnskaper, hører han til blant grunnleggerne av den moderne folkeminnevitenskap. Han ble på mange måter forbindelsesleddet mellom den tyske romantikk og det nasjonale gjennombrudds tid i norsk historie.
Det var innholdet i tradisjonsmaterialet som interesserte sagnutgiveren Faye, og det fikk bli dikternes sak å lage poesi av det. Hans arbeider innen historiefaget og folkeminnevitenskapen øvde en betydelig innflytelse på samtidens vitenskapsfolk og kunstnere, og sagnsamlingen ble en inspirerende håndbok for “vore unge Skjalde”. Det er nok å nevne sagnenes betydning for Asbjørnsen og Moe og for sentrale temaer i Welhavens ballader, senere også for Ibsens ungdomsdikt og flere av hans dramatiske arbeider. En av Ibsens hovedkilder til dramautkastet Rypen i Justedal (1850), som ble til Olaf Liljekrans og senere forsøkt skrevet om til librettoen Fjeldfuglen, var Fayes gjengivelse av originalsagnet om den lille piken som under Svartedauden ble alene igjen på gården Birkehaug i Jostedalen. Historien har fascinert kunstnere helt frem til i dag.
Faye ble utnevnt til sogneprest i Holt ved Tvedestrand 1833, og fra 1839 var han dessuten bestyrer av lærerseminaret for Kristiansand stift, som holdt til på prestegården. Erfaringene fra seminaret kommer ikke minst til uttrykk i Fayes praktisk-pedagogiske lærebok for studenter, Almuskolen, som også må kunne karakteriseres som et pionerarbeid. Av hans øvrige historiske forfatterskap må nevnes jubileumsboken Norge i 1814 og Christianssands Stifts Bispe- og Stiftshistorie.
Faye var også engasjert i lokal- og rikspolitikken. Han ble medlem av det første formannskap (kommunestyre) i Holt fra 1837 og var ordfører 1842–44. Han ble innvalgt som 3. representant fra Nedenes og Råbyggelagets amt på Stortinget 1842 og var der medlem av komiteen som forberedte den nye straffeloven. Faye var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1832 og av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1864. 1866 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.
Fra 1861 (utnevnt 1860) var Andreas Faye sogneprest i Sande i Vestfold (fra 1864 også prost i Nordre Jarlsberg). Han døde der 1869 og er gravlagt på Sande kirkegård.