Anders Sørensen

Sørensen ble født på husmannsplassen Løvlien i Romedal, men familien flyttet snart til plassen Øybakken under Gaustad gård. Takket være moren, som tidlig forstod at sønnen var i besittelse av et musikalsk talent, fikk han fiolinundervisning allerede som liten gutt, først av spillemann og smed Jens Skjerve i Romedal og deretter av lærer Hans Guthus i Stange.

16 år gammel satte Anders i 1838 kursen mot Christiania og et liv som profesjonell musiker. Han kom inn i militærmusikken, hvor han begynte å spille valthorn, og noe senere spilte han i Christiania Theaters orkester. Også cello var et instrument han lærte seg å beherske. Men det var fiolinist han ville være, og et møte med Ole Bull gjorde at han alltid senere omtalte seg selv som «Anders Sørensen, elev av Ole Bull».

26. oktober 1843 ble Anders Sørensen gift med Jacobine Christine Pløen. Hennes foreldre var urmaker Jacob Christian Pløen og Anne Cathrine Iversdatter, altså en veletablert familie tilhørende borgerstanden. Sørensen hadde da yrkestittel «janitchar» – det vil si militærmusiker. Deres første datter Emilie Sophie ble født i 1844 og hennes søster Elise Marie i 1846. Jacobine var utdannet jordmor, noe som sammen med Anders sitt arbeid som militær- og teatermusiker ga familien en sikker inntekt og en trygg borgerlig tilværelse som en del av Pløen-familien.

Årene 1861 og 1862 ble et dramatisk vendepunkt i familiens liv: Jacobine ble alvorlig syk og innlagt på sykehus i flere måneder. Omtrent samtidig mistet Anders sin faste stilling som militærmusiker da han i november 1861 fylte 40 år, noe som var aldersgrensen for vervede soldater. Selv om Jacobine ble frisk igjen, fikk hun kort tid etterpå sitt første anfall av depresjon og ble pasient på Gaustad sinnsykeasyl og senere også på Christiania kommunale sinnsykehus. Etter flere år kom hun over sin psykiske lidelse og gjenopptok virksomheten som jordmor før hun døde av hjerneslag i 1881. De to døtrene giftet seg begge i 1866 og utvandret i 1879/1880 med sine familier til USA.

Med Jacobines langvarige sykdom og sykehusinnleggelser, og uten fast inntekt, mistet Anders Sørensen mye av sitt ankerfeste i Kristiania. Han vendte etter hvert storbylivet ryggen og reiste tilbake til Romedal, men klarte likevel ikke å slå seg til ro i hjembygda. Han levde resten av sitt liv som «omreisende Musicus» og vandret omkring på Hedemarken, oppover Gudbrandsdalen og Østerdalen og sørover til Solør og Østfold for å gi konserter. Også deler av Sverige la han for sine føtter, og han holdt flere vellykkede konserter i Stockholm. Sommeren 1872 tilbrakte han i København hvor han spilte cello i Tivolis Symfoniorkester. Den inderligheten han la i sitt spill, gjorde sterkt inntrykk uansett hvorhen han kom.

Det er likevel som komponist av dansemusikk Anders Sørensen helst huskes. Hans produksjon er ikke spesielt stor: I overkant av 40 danser kan med stor grad av sikkerhet sies å stamme fra hans hånd. Mens noen av dem er perler i hedmarksmusikkens skattkiste, er andre mer lettvinte leilighetskomposisjoner. De mest kjente komposisjonene – valsen Den ubemerkte og reinlenderen Hilsen til Hamar – har funnet veien langt utover både Hedemarkens og landets grenser og er blitt utgitt på en rekke forlag, oftest under titlene Sørensens vals og Sørensens reinlender.

Men disse to er på langt nær de eneste av hans komposisjoner som fortjener oppmerksomhet. Farvel-valsen er svært uttrykksfull og vakker, og valsen Nyttårshilsener elegant og full av festivitas. Feiende og energisk er hans Juni-galopp og ikke minst den virtuose galoppen Hjemreisen fra Grundset som skal beskrive en togreise fra Grundset i Elverum til Hamar. Reinlender i D-dur og masurkaen Erindring fra Nes er også noe av det beste vi finner i hedmarksbygdenes rike og særegne dansemusikktradisjon.

Denne dansemusikktradisjonen oppstod i bygdene rundt Mjøsa og den sørlige delen av Østerdalen på 1800-tallet og betegnes ofte som «storgårdsmusikk». På de mange og tradisjonsrike storgårdene ble det holdt ball og andre festlige sammenkomster, og danseformer som vals, polonaise og française – hentet fra det europeiske kontinentet – ble svært populære. Musikken ble spilt av ensembler oftest bestående av fem–seks musikere med fiolinen som det førende instrumentet. Lars Hollo (1826–1902) og Oluf Melvold (1843–1897) er to andre fiolinister/komponister som sammen med Sørensen i betydelig grad bidro til å skape denne dansemusikkstilen, sterkt inspirert av wienerkomponister som familien Strauss og dens forløpere.

I motsetning til Hollo og Melvold hadde ikke Sørensen noe eget ensemble. Det ser ut til at han foretrakk å spille alene til konsert og med dans som avslutning. Noen ganger hadde han med seg en elev som spilte annenfiolin. En av disse var Ole Evenrudbekken (1874–1964) fra Vallset i Stange, som er en viktig kilde til opplysninger om Sørensen; komponisten bodde i lange perioder hos familien i Evenrudbekken. Ole forteller: «Hit kom’n støtt. Hæin bodde her i vikusvis, og’n far slo døra på vid vegg hår gong’n kom. Det eneste hain far førlangte var at’n skulle lære meg å spelle.» Og han beskrev Sørensen slik: «Hæin var en koselig og bli’ kar. Bære en tala væl om’n så var’n så forekommen som det kunne gå an. Men hæin tålte itte at noen gjorde nar ta’n. Hæin var en ærekjær og svak natur på en måte.»

Anders Sørensen nøt stor anerkjennelse som komponist, fiolinist og læremester. Han fikk mange venner og var alltid en velkommen og velsett gjest. Besøk av Sørensen var en begivenhet, og når han holdt konsert, som oftest på en av bygdas gårder, dro folk lange veier for å høre ham spille. Repertoaret bestod mest av norsk musikk samt hans egne komposisjoner. Hans fiolintone betegnes som glansfull og varm. Musikksamleren Even Skogsrud (1875–1960) fra Tangen i Stange beskriver Sørensens tonespråk slik: «Det er den farende hedemarking som tolker sin kjærlighet til og lengsel etter hjembygda. Dette var Sørensens egenart som komponist og som har gjort ham til den melodiens mester han ble.»

Sitt omflakkende musikerliv skal Sørensen en gang ha kommentert slik: «Den som rett kan stryge sin fiolin, kan vandre all verden omkring. Han trenger hverken slott eller stue.» Men et mangeårig liv så å si fra hånd til munn, tidvis med brennevinet som medspiller, tok etter hvert noe av glansen fra både fiolinspillet og mennesket. Det var derfor en temmelig loslitt og falmet Anders Sørensen som på sin siste ferd ankom sogneprest Asbjørn Olafsen på Kroken gård i Stor-Elvdal, hvor han etter en tids opphold døde i februar 1896. Han ble gravlagt på Romedal kirkegård. Selv om Anders og Jacobine i flere år levde adskilte liv, ble de aldri formelt skilt, slik historien om hans liv tidligere har blitt fortalt. I gravferdsprotokollen for Romedal er Anders Sørensen dermed innført som enkemann.

Hans grav kan ikke lenger påvises, men en minnebauta, reist av ungdomslag i Romedal og Vallset, er fortsatt å se på kirkegården.

• Den ubemerkte, vals
• Nyttårshilsen, vals
• Farvel, vals
• Trofast kjærlighet, vals
• Hilsen til Hamar, reinlender
• Reinlender i D-dur
• Erindring fra Nes, masurka
• Masurka i G-dur
• Maiblommen, polka
• Juni-gallop
• Hjemreisen fra Grundset, galopp

• portrett (hoftebilde) av ukjent fotograf, ukjent år, Hedmarksmuseet, Hamar

• dansemusikk
• musikk i Norge
• norsk folkemusikk

• Torgeir Ziener: «Forunderlige musikalske personligheter», Stange historielag, 2022
• Svein-Erik Ødegaard: «Anders Sørensen og hans familie – en todelt livshistorie», Stange historielag, 2022
• Asmund Finstad: «Musikktradisjoner» i Gammalt fra Stange og Romedal, årbok Stange historielag 1972
• Lars Gunhildsberg: «Anders Sørensens danser», egen utgivelse, Ottestad 1984