Faktaboks

Anders Beer
Født
15. januar 1801, Flekkefjord
Død
24. januar 1863, Flekkefjord
Virke
Skipsreder og fabrikkeier
Familie
Foreldre: Skipsreder og konsul Christopher Beer (1770–1839) og Anne Malene Tjørsvaag (1772–1820). Gift 1) med Kirstine Dorothea Lassen (1803–43), datter av kjøpmann Jens Lassen (ca. 1780–1817) og Karen Soland; 2) med Hedevig Methea (“Thea”) Smith (1822–1914), datter av jernverkseier Sivert Jørgen Smith. Bror av Jens Henrik Beer (1799–1881; se NBL1, bd. 1); morfar til Anders Beer Wilse (1865–1949).

Anders Beer grunnla garveriindustrien i Norge da han anla det første garveri for sålelær i Flekkefjord. Han var idérik og nyskapende, og i sin allsidige virksomhet satset han på utenlandsk ekspertise og teknologi.

Etter avsluttet skolegang ved katedralskolen i Kristiansand og et opphold i Frankrike, kom Beer hjem til Flekkefjord som den gang opplevde et eventyrlig sildefiske. Han svingte seg opp på skipsbygging og sildefart tidlig i 1830-årene. Men allerede 1838 var det slutt; silda søkte lenger nord, og i Flekkefjord kom fallittene på rekke og rad. Det gjaldt å finne andre næringsmuligheter.

Allerede tidlig i 1830-årene hadde Beer anlagt en liten tobakksfabrikk i et uthus i bakgården, og 1837 hadde han bygd et møllebruk ved Tjørsvågstranden rett utenfor bygrensen. I begynnelsen av 1840-årene solgte Beer de fleste av skutene sine og etablerte en variert virksomhet på Tjørsvågstranden. Det ble bygd flere møllebruk og en oljemølle der det ble produsert lampeolje, linolje og oljekaker. Beer etablerte dessuten et sagbruk, et storbakeri og (1841) et garveri.

Det er antatt at Beer hadde ideen til garveriet fra Robert Major, en innvandrer fra Irland som på begynnelsen av 1800-tallet etablerte garveriet Kongsgaard på Oddernes ved Kristiansand. Både der og i Flekkefjord var det lett adgang til eikebark som ble brukt til garvingen. Bløtt vann som fantes i Flekkefjord-området, var en annen naturlig forutsetning. Beer produserte både overlær og sålelær. Til sålelæret ble det brukt søramerikanske huder. Til å begynne med ble de kjøpt i Bergen, men senere importert direkte fra europeiske forhandlere.

Det var karakteristisk for Beer at han satset på utenlandsk teknologi. Snekkeren som bygde kornmøllene, sendte han til Storbritannia for å studere moderne mølledrift, bakermesteren hentet han fra Nederland, og til oljemølla ble det importert utenlandske redskaper. Til garveriet nøyde han seg foreløpig med en garver fra Christiania.

Beers virksomhet krevde et større marked enn det rent lokale, og han begynte snart å avertere sine produkter i avisene i Kristiansand. I sommerhalvåret sendte han en slupp østover, tungt lastet med tobakk, skipsbrød, mel, flere oljesorter, maling og lær.

Beer var en gründer, en person med nye ideer som sprengte gamle grenser, og han var allsidig slik det var vanlig i hans tid. Han satte i gang virksomhet over et bredt spekter, og markedet selv ville fortelle hva som hadde mest for seg. Det skulle vise seg at det var garveridriften. 1845 ble garveriet utvidet, og nå skaffet Beer fagfolk fra Skottland. Beer leverte snart sålelær til alle kystbyene i Sør-Norge og greide også å vinne betydelig innpass i Sverige.

Etter Beers død 1863 forsøkte hans enke å drive garveriet og de andre virksomhetene videre, men gikk snart konkurs. Men flere andre garverier var etablert i byen som følge av Beers eksempel. Flekkefjord ble derfor landets eneste garveriby.

Beers sønn i 2. ekteskap, Nicolay Sivert Beer (1848–1927), grunnla 1879 et steineksportfirma som etter hvert ble et av Norges største i bransjen, med ca. 1000 mann i arbeid i slutten av 1930-årene.

Kilder og litteratur

  • W. Keilhau: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • O. A. Abrahamsen: Flekkefjord på 1800-tallet. Fra sild til sålelær, 1987
  • F. E. Johannessen: Lær og skinn i tykt og tynt. Den norske garveriindustris historie, 1991