Albert Fenger-Krog var overingeniør i Statens veivesen i nesten 30 år og en sentral pådriver i utbyggingen av elektriske by- og forstadsbaner i Kristiania i 1890-årene.
Albert Schladermund, som han opprinnelig het, vokste opp i Larvik, der faren var postmester. Han ble privat dimittert til examen artium 1854, og året etter reiste han til Hannover for å ta ingeniørutdanning ved den polytekniske høyskolen der. Samtidig fikk han og søsknene kongens tillatelse til å anta Fenger-Krog (henholdsvis farmorens og oldemorens pikenavn) som slektsnavn.
I Norge, som i en rekke andre land rundt midten av 1800-tallet, fikk den nye ingeniørprofesjonen først gjennomslag i statsadministrasjonen. De fikk ansettelse innen bergverk, veibygging, jernbane, telegraf, fyr- og havnevesen. Etter sivilingeniøreksamen 1858 vendte Fenger-Krog tilbake til Norge, hvor han ble ansatt i Statens veivesen. De neste tiårene innehadde han sentrale posisjoner ved utførelsen av en rekke større ingeniørarbeider. Han fikk rik anledning til å demonstrere sine kunnskaper som bygningsingeniør og sin evne til administrasjon under byggingen av veianleggene gjennom Røldal og over Haukeligrend, og ved flere veianlegg i Telemark.
Under en flom i Mandalselva i 1860-årene ble store deler av Mandals bro tatt av vannet. Fenger-Krog fikk i oppdrag å konstruere og bygge en ny bro over elven. Ikke bare løste han det konkrete byggeprosjektet på en eksemplarisk måte, men han utarbeidet også en rapport om veibroers konstruksjon og kostnader. Rapporten ble i en rekke år benyttet som forbilde for lignende arbeider i veivesenet.
1873 påtok Fenger-Krog seg å lede driften av Hafslund glassverk i Sarpsborg og tok permisjon fra stillingen i veivesenet, men allerede året etter gikk han tilbake til offentlig virksomhet, da han ble utnevnt til overingeniør og kontorsjef i veivesenet under veidirektør Hans H. Krag. Her ble han til utgangen av 1892.
Stortingets bevilgninger til fortsatt utbygging av jernbaner tørket inn i 1880-årene. Fenger-Krog gjorde seg til talsmann for billigere og lettere jernbaner for lokaltrafikk. Han fikk offentlig stipend for å utrede spørsmålet, og foretok også reiser til utlandet i sakens anledning. Hans utredning fikk ingen store praktiske konsekvenser for utbyggingen av jernbanenettet, men den førte til at han selv fattet stor interesse for den nye teknologien for elektriske sporveier. Allerede 1888 søkte han sammen med bl.a. Halvor Emil Heyerdahl om konsesjon på bygging og drift av elektrisk sporvei i hovedstaden, men det gikk fire år før det nystiftede A/S Kristiania Elektriske Sporvei fikk konsesjon 1892. Sporveien kom i drift i mars 1894, og Fenger-Krog var selskapets leder 1895–98.
I Kristiania, som i andre byer i Europa og USA, førte elektriske sporveier og forstadsbaner til sterk boligbygging langs banene og vekst i forstedene utenfor bykjernen. Sammen med veidirektør Krag, Heyerdahl og legen Ingebrigt Holm engasjerte Fenger-Krog seg sterkt for byggingen av Holmenkolbanen, slik at Nordmarka for alvor kunne åpnes for byens befolkning. Banen var Skandinavias første elektriske turistbane da den kom i drift i mars 1898, og Fenger-Krog var administrerende direktør i driftsselskapet A/S Holmenkolbanen 1896–98. Deretter gikk han tilbake til sin gamle stilling som overingeniør i veivesenet og satt i den til sin død 1904.
Fenger-Krog kjempet ingeniørenes kamp for større anerkjennelse av ingeniørprofesjonen. Han var en aktiv deltaker i både Polyteknisk Forening og Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening og påtok seg i årenes løp en rekke verv; 1883 var han formann i Polyteknisk Forening. Han engasjerte seg også politisk, bl.a. som medlem av formannskapet og reguleringskommisjonen i Kristiania 1884–86. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1890.
Albert Fenger-Krog var også en dyktig amatørmaler; hans prospekt av Lille Frøen med Holmenkolbanens første vogner er en av de første kunstneriske gjengivelser av det nye transportmiddelet i Norge.