Faktaboks

Agnes Vold
“Agni”
Født
28. august 1912, Aker (nå Oslo)
Død
7. oktober 1994, Oslo
Virke
Teolog og geistlig
Familie
Foreldre: Sykehusøkonom Harald Magnus Vold (1882–1942) og Mimmi Alvilde Eriksen (1889–1963). Ugift. Brordatter av Karl Vold (1875–1948).

Agnes Vold var en av de første kvinner som avla teologisk embetseksamen ved Menighetsfakultetet (MF), og hun var den første kvinne som ble vigslet til tjeneste i Den norske kirke.

Hun vokste opp på Alnabru i daværende Østre Aker og bodde nesten hele sitt liv i barndomshjemmet “Skogstua” i Tvetenveien. Helt fra “Agni” var 7 år gammel, var hun fast bestemt på å bli prest, kanske inspirert av onkelen, som var professor i gammeltestamentlig teologi på MF. På skolen smilte venninnene av henne når de diskuterte fremtidsplanene, men hjemme tok de henne alvorlig. På tross av at verken onkelen eller faren var for kvinnelige prester, støttet faren sin datter i hennes kall og var sammen med moren hennes viktigste støttespiller.

Etter examen artium på latinlinjen ved Akers kommunale gymnasium 1931 begynte hun å studere teologi på MF, og 1936 ble hun cand.theol., som den sjette kvinnen som tok embetseksamen der. Studietiden var sosialt sett tøff. De ansatte behandlet henne og de to andre kvinnelige studentene med vennlighet, mens studentene prøvde å fryse dem ut. Det toppet seg da hun begynte på praktikum som eneste jente og ble nektet å ta eksamen i preken og å delta i liturgiske øvelser. Dette gjorde at hun ikke fikk full praktikumseksamen og dermed var uten mulighet for å bli ordinert. Til praktikumsrektor Johannes Smemo svarte hun da han spurte henne hvordan tiden på praktikum hadde vært: “Ja, hvis det er kaldt i helvete, så har jeg vært der i et halvt år.”

Våren 1937, etter endte studier, fantes ingen stilling i kirken for kvinnelige teologer, og arbeidsledigheten var generelt høy. Samme høst ble Agnes Vold ansatt i Oslo Indremisjon som bymisjonær. I 12 år delte hun ut mat, klær og brensel, først på Grünerløkka, senere på Torshov. Det var ikke dette hun hadde tenkt med sin teologiske utdannelse, noe hun også gav uttrykk for overfor ledelsen.

Fokuset på menigheten – legfolkets engasjement – og kvinners rettigheter var det som til slutt skulle gi Agnes Vold og de andre kvinnelige teologene kappe og krage. 1938 ble et kompromiss fattet i Stortinget: Kvinner fikk adgang til presteembetet, men menighetene fikk også muligheten til å reservere seg mot ansettelse av kvinner. Agnes Vold søkte MF og Det praktisk-teologiske seminar ved Universitet i Oslo om å få godkjent sin praktikum, men fikk avslag. Oslo Indremisjon støttet ikke søknaden, og de gjorde det klart for henne at de ikke hadde et ønske om å opprette en stilling for en kvinnelig prest.

Kirken innså imidlertid at den måtte gjøre noe med de kvinnelige teologene og opprettet en særskilt tjeneste for dem. Agnes Vold var den første som gikk inn i en slik tjeneste. 1949 ble hun av Oslo Indremisjon plassert som sjelesørger på Ullevål sykehus. I motsetning til andre kvinnelige teologer som på den tiden tjenestegjorde i menigheter, ble hun – som den første – vigslet, og hun var dermed den første kvinnen i norgeshistorien som fikk forvalte sakramentene. Det hun derimot ikke fikk rett til, var å forrette jordpåkastelse ved begravelse, vie ektefolk eller å utøve altertjeneste når hun holdt gudstjenester. Etter to års prøvetid ble hun vigslet nyttårsaften 1950 i Vestre Aker kirke av hovedpresten ved Ullevål sykehus, Christian Grønvold-Hansen. Biskop Berggrav, som i sin tid hadde gått inn for en slik tjeneste, var til stede og gav henne kallsbrev. Senere uttalte Berggrav til sin sønn at han angret på at han ikke hadde ordinert henne med det samme.

Reaksjonen på vigslingen fra konservativt teologisk hold var negativ. Motstanderne av kvinnelige prester opplevde at kirken hadde sluppet de kvinnelige teologene inn bakveien, og Carl Fredrik Wisløff uttalte: “Nå har umoralen sluppet løs i Den norske kirke.”

Agnes Vold var ikke fornøyd med ansettelsesforholdet ved Ullevål sykehus. Hun ville være sykehusprest på lik linje med de mannlige prestene på sykehuset – ordinert og ansatt av Oslo kommune. I hele perioden var det Oslo Indremisjon hun arbeidet for og som lønnet henne. Ved en kongelig resolusjon 1961 lyktes det henne å få godkjent sin praktikum. To år senere bød muligheten seg til å bli prest, da det ble en ledig prestestilling på Det Norske Radiumhospital. Etter å ha ventet i 25 år, overbevist om at kvinner også kan være kalt til prestetjeneste, ble hun ordinert – som den andre kvinnelige presten i Norge – 15. september 1963 i Hamar domkirke av biskop Kristian Schjelderup.

Vanskelighetene opphørte ikke da ordinasjonen og ansettelsen var vel i havn. Oslos biskop Smemo og hans etterfølger Fridtjov Birkeli var begge motstandere av kvinnelige prester, og i 10 år var Agnes Vold utestengt fra kollegialt samvær med de andre prestene i Oslo bispedømme; hun var uten tilsyn og hadde ingen steder å sende sin årlige rapport. Bare de siste årene, fra bispeskiftet 1973 frem til hun gikk av med pensjon 1982, var hun likestilt med de andre prestene i Oslo bispedømme.

Mange hadde håpet at Agnes Vold skulle bli den første kvinnelige prest i Norge. Oppfatningen var at hun hadde overbevist stort i sitt virke på Ullevål sykehus, i tillegg til at hun hadde teologisk tyngde og verdighet. Som person var Agnes Vold sammensatt, hun var både stillfaren og beskjeden, uredd og bestemt. Frem til slutten av 1950-årene stod hun helt alene i ønsket om å få godkjent sitt og andre kvinners kall til prestetjeneste, uten støtte fra lærere eller andre kvinnelige teologer.

Agnes Vold var opptatt av at kvinner skulle komme til presteembetet uten å måtte tvinge det frem. Derfor identifiserte hun seg ikke med kvinnesaken, som hun mente ville dytte de kvinnelige teologene på menighetene og gjøre det til et spørsmål om kvinners rett, isteden for at kirken skulle behandle det som et teologisk spørsmål. Hun deltok lite i den offentlige debatten, men ble hun derimot utfordret av journalister, argumenterte hun godt teologisk for kvinners rett til presteembetet. Hun var med på å stifte Norsk Kvinnelig Teologforening 1958 og ble dens første nestformann.

Pensjonisttiden var ensom for Agnes Vold. Hele hennes liv hadde vært knyttet til arbeidet – sjelesorg og syke mennesker. Hun døde i sin leilighet i Oslo 1994.

Verker

  • De kirkelige handlinger i sykehuset, 1958
  • Advent, i Ukebladet Hjemmet, julenummer 1963
  • Barmhjertighetens hus (15. s.e. pinse: Joh 5.1–15), i R. Köhn (red.): Regnbuebroen. En samling prekener, andakter og essays av kvinnelige prester, Trondheim 1986

Kilder og litteratur

  • Stud. 1931, 1956
  • A. Fjellberg: Kvinnelige prester, 1958
  • HEH, flere utg. 1964–84
  • I. Bjerkås: Mitt kall, 1966
  • K. Lundeby: Mellom vekkelse og velferd. Bymisjon i opp- og nedgangstider, 1980
  • K. M. Norderval: Mot strømmen. Kvinnelige teologer i Norge før og nå, 1982
  • B. Brøymer: “Nå er jeg ikke alene”, intervju med Agnes Vold, i Aftenp. 28.8.1987
  • P. Repstad: Mannen som ville åpne kirken. Kristian Schjelderups liv, 1989
  • Prester i Den norske kirke, 1990
  • E. Diesen: Slik begynte det ... Norsk kvinnelig teologforening, fordypningsoppg. UiO, 1998
  • S. H. Stendal: “... under forvandlingens lov”. En analyse av stortingsdebatten om kvinnelige prester i 1930-årene, Lund 2003