Faktaboks

Øystein 2. Haraldsson
Øystein II Haraldsson, Eystein II Haraldsson
Født
1125, Vesterhavsøyene (nåværende Shetland, Orknøyene eller Hebridene)
Død
21. august 1157, Ranrike (nå Bohuslän, Sverige)
Levetid - kommentar
omtrentlig fødselsår; begravet i Foss kirke i nåværende Munkedal Sverige
Virke
Konge
Familie

Foreldre: Kong Harald 4. Gille (ca. 1102–1136) og den skotske stormannsdatteren Biadoc eller Bethoc (norrønt Bjaðok) (ca. 1103–ca. 1142).

Gift med Ragna Nikolasdatter, datter av Nikolas Måse.

Halvbror av kongene Sigurd 2. Haraldsson Munn (1133–1155) og Inge 1. Haraldsson Krokrygg (1134/35–1161), og av Brigida Haraldsdatter (død etter 1202); angivelig far til Torleiv Breiskjegg (død 1190/91) og Øystein Møyla (død 1177); onkel (fars halvbror) til kong Håkon 2. Sigurdsson Herdebrei (1147–1162).

Øystein Haraldsson
Øystein Haraldsson (til venstre) blir innhentet og drept av svogeren Simon Skalp, som støttet Øysteins bror Inge. Tegning av Wilhelm Wetlesen.

Øystein 2. Haraldsson var norsk konge fra 1142 til 1157. Han var født i Skottland og var sønn av kong Harald Gille og en gælisk kvinne ved navn Biadoc.

Øystein ble i 1142 kåret til konge i Norge ved siden av sine brødre Sigurd og Inge, som var kåret tidligere. Han levde i stadig strid med brødrene, inntil han ble drept av kong Inges menn i Ranfylke i 1157. Han ble begravd i Foss kirke i Båhuslen og ble senere dyrket som lokalhelgen på de kanter. I levende live nøt han bare liten anseelse.

Konge

Øystein Haraldsson kom til Norge i 1142 og ble straks tatt til konge på Øretinget. Dermed skulle han rå over en tredel av Norge i samkongedømme med sine halvbrødre Inge og Sigurd. Øystein trengte ikke å føre gudsbevis for sin rett, for han var allerede anerkjent av sin far Harald Gille.

Erobringer og vesterhavsferd

Kong Øystein viste seg som en handlingens mann. I begynnelsen av 1150-årene beseiret han en tallmessig overlegen bondehær fra Ranrike og Hisingen, og brente deretter vidt og bredt i området. Resultatet var at bøndene gav seg under ham og betalte store bøter. Noe senere gjennomførte Øystein en vesterhavsferd som tradisjonelt har vært oppfattet som utelukkende profittmotivert.

Det kan imidlertid også være andre forklaringer: Angrepene i Skottland kan ha vært en reaksjon på kong Davids nære forbindelser med Harald Gilles banemann Sigurd Slembe. I tillegg kan angrepene ha vært en støtte til Somerleds ætt (som Øystein var i slekt med på morssiden), som nå utfordret skottekongenes herredømme. England ble herjet samtidig, og Øystein syntes dermed at han hadde hevnet Harald Hardrådes fall i slaget ved Stamford bridge (1066). Han tvang også orknøyjarlen Harald Maddadsson til å sverge seg troskap, og Øystein var deretter anerkjent som Orknøyenes overherre frem til sin død.

Opprettelsen av Nidaros erkebispedømme

Øystein var ifølge sagaene glad i skaldediktning. En nær følgesvenn var skalden Einar Skulason, som han gjorde til sin stallare. Einar lagde flere kvad på oppfordring av Øystein, deriblant Geisli, som omhandler Olav den helliges liv og mirakler, og som sannsynligvis ble fremført kort tid etter opprettelsen av erkesetet i Nidaros i 1152/1153. Ved denne anledningen omtales et privilegiebrev som de tre kongebrødrene gav til den norske kirken, samt et brev der Øystein alene stod som brevutsteder og garantist. Kong Øystein hadde sannsynligvis en forholdsvis sentral rolle i denne viktige begivenheten i norsk historie.

Strid med Inge

Vinteren 1154–1155 avtalte Sigurd og Øystein at de skulle avsette den yngste halvbroren Inge, som de mente ikke hadde helse til å være konge. Imidlertid ble Sigurd drept av Inges menn, og Øystein ankom Bergen etter Sigurds fall. Kong Inges lendmann Gregorius Dagsson ivret for at de også skulle angripe Øystein, men det ble i stedet inngått forlik. Gregorius unnslapp senere et overfall fra Øystein, som brente gården hans og hugde ned buskapen.

Sommeren 1156 møttes brødrene Øystein og Inge til samtaler. Inge hadde flest folk og satte vilkårene; Øystein mente det var et tvangsforlik og så bort fra kravene. Krass ordveksling fulgte, og kongene lot drepe hverandres venner. Typisk nok ble det ikke bygd borger i de to årene konflikten tilspisset seg, og brødrene organiserte heller ikke omfattende plyndringstokter mot områder som sympatiserte med den andre.

Død og ettermæle

I 1157 samlet Inge 80 skip mot Øysteins 45. Forlikenes tid var forbi. Brødrene var innstilt på et avgjørende slag, men Øysteins menn ville ikke kjempe: «La nå gullkistene følge deg og verge landet ditt», står det i Haraldssønnenes saga (Heimskringla). Sagaene omtaler Øystein som egennyttig og pengekjær, og disse karaktertrekkene var nok sterkt medvirkende til hans fall. Øystein søkte oppslutning i Viken og Ranrike, men ble tatt til fange og drept ved at han ble hugd i kors mellom skuldrene. Med drapet på Øystein Haraldsson var innbyrdesstridene i Norge igjen et faktum, etter en fredsperiode på 18 år.

«Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middels høy, en klok og skjønnsom mann,» heter det i sagaene, og ble etter sin død regnet som hellig. Det oppstod kilder der hvor han ble drept og hvor liket hadde ligget over natten, og av vannet fra disse brønnene skal mange menn ha fått helsebot. Samtidig fortelles det om mange jærtegn ved graven, helt til uvenner helte suppe kokt på hundekjøtt over den.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • E. Bull d.e.: biografi (Eystein Haraldsson) i NBL1, bind 3, 1926
  • K. P. L. Arstad: «Harald 4 Sigurdsson Gille», i NBL2, bind 5, 2002
  • K. P. L. Arstad: «Sigurd Slembe», i NBL2, bind 8, 2004
  • K. P. L. Arstad «Øystein Haraldsson» i NBL2
  • Heimskringla
  • Morkinskinna. Norske kongesoger 1030–1157, oversatt av K. Flokenes, Hafrsfjord 2001
  • Orkneyinga saga, oversatt av A. Holtsmark, 1970
  • Regesta Norvegica, bind 1

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg