Øystein 2 Haraldsson

Konge. Foreldre: Kong Harald 4 Gille (ca. 1102–1136) og den skotske stormannsdatteren Biadoc el. Bethoc (norrønt Bjaðok) (ca. 1103–ca. 1142). Gift med Ragna Nikolasdatter, datter av Nikolas Måse. Halvbror av kongene Sigurd 2 Haraldsson Munn (1133–55) og Inge 1 Haraldsson Krokrygg (1134/35–61) og av Brigida Haraldsdatter (død etter 1202); angivelig far til Torleiv Breiskjegg (død 1190/91); onkel (fars halvbror) til kong Håkon 2 Sigurdsson Herdebrei (1147–62).

Øystein Haraldsson kom til Norge 1142 og ble straks tatt til konge på Øretinget. Dermed skulle han rå over en tredel av Norge i samkongedømme med sine halvbrødre. Øystein trengte ikke å føre gudsbevis for sin rett, for han var allerede anerkjent av sin far Harald Gille.

Kong Øystein viste seg som en handlingens mann. I begynnelsen av 1150-årene beseiret han en tallmessig overlegen bondehær fra Ranrike og Hisingen og brente deretter vidt og bredt i området. Resultatet var at bøndene gav seg under ham og betalte store bøter. Noe senere gjennomførte Øystein en vesterhavsferd som tradisjonelt har vært oppfattet som utelukkende profittmotivert. Det kan imidlertid også være andre forklaringer: Angrepene i Skottland kan ha vært en reaksjon på kong Davids nære forbindelser med Harald Gilles banemann Sigurd Slembe, samt en støtte til Øysteins måger av Somerleds ætt, som nå utfordret skottekongenes herredømme. England ble herjet samtidig, og Øystein syntes dermed at han hadde hevnet Harald Hardrådes fall (1066). Han tvang også orknøyjarlen Harald Maddadsson til å sverge seg troskap, og Øystein var deretter anerkjent som Orknøyenes overherre frem til sin død.

Øystein var ifølge sagaene glad i skaldediktning. En nær følgesvenn var skalden Einar Skulason, som han gjorde til sin stallare. Einar lagde flere kvad på oppfordring av Øystein, deriblant Geisli, som omhandler Olav den helliges liv og mirakler, og som sannsynligvis ble fremført kort tid etter opprettelsen av erkesetet i Nidaros 1152/53. Ved denne anledning omtales et privilegiebrev som de tre kongebrødrene gav til den norske kirken, samt et brev der Øystein alene stod som brevutsteder og garantist. Kong Øystein hadde sannsynligvis en forholdsvis sentral rolle i denne viktige begivenheten i norsk historie.

Vinteren 1154–55 avtalte Sigurd og Øystein at de skulle avsette den yngste halvbroren Inge, som de mente ikke hadde helse til å være konge. Øystein ankom imidlertid Bergen etter Sigurds fall. Kong Inges lendmann Gregorius Dagsson ivret for at de også skulle angripe Øystein, men det ble i stedet inngått forlik. Gregorius unnslapp senere et overfall fra Øystein, som brente gården hans og hugde ned buskapen.

Sommeren 1156 møttes brødrene til samtaler. Inge hadde flest folk og satte vilkårene; Øystein mente det var et tvangsforlik og så bort fra kravene. Krass ordveksling fulgte, og kongene lot drepe hverandres venner. Typisk nok ble det ikke bygd borger i de to årene konflikten tilspisset seg, og brødrene organiserte heller ikke omfattende plyndringstokter mot områder som sympatiserte med den andre.

1157 samlet Inge 80 skip mot Øysteins 45. Forlikenes tid var forbi. Brødrene var innstilt på et avgjørende slag, men Øysteins menn ville ikke kjempe: “La nå gullkistene følge deg og verge landet ditt.” Sagaene omtaler Øystein som egennyttig og pengekjær, og disse karaktertrekkene var nok sterkt medvirkende til hans fall. Øystein søkte oppslutning i Viken og Ranrike, men ble tatt til fange og drept ved at han ble hugd i kors mellom skuldrene. Med drapet på Øystein Haraldsson var innbyrdesstridene i Norge igjen et faktum, etter en fredsperiode på 18 år.

“Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middels høy, en klok og skjønnsom mann,” heter det i sagaene, og ble etter sin død regnet som hellig. Det oppstod kilder der hvor han ble drept og hvor liket hadde ligget over natten, og av vannet fra disse brønnene synes mange menn å ha fått helsebot. Samtidig fortelles det om mange jærtegn ved graven, helt til uvenner helte suppe kokt på hundekjøtt over den.

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • Morkinskinna. Norske kongesoger 1030–1157, overs. av K. Flokenes, Hafrsfjord 2001
  • Orkneyinga saga, overs. av A. Holtsmark, 1970
  • RN, bd. 1
  • E. Bull d.e.: biografi (Eystein Haraldsson) i NBL1, bd. 3, 1926
  • K. P. L. Arstad: “Harald 4 Sigurdsson Gille”, i NBL2, bd. 5, 2002
  • d.s.: “Sigurd Slembe”, ibid. bd. 8, 2004

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.