Ørnulf Tofte

Polititjenestemann. Foreldre: Tor Tofte (1891–1964) og hustru Gudrun (1896–1995). Gift med Odlaug Larsen (16.6.1925–), datter av Olaf Larsen (1882–1960) og hustru Olga (1884–1966).

Ørnulf Tofte har vært Norges fremste spionjeger etter krigen. Det var Tofte som pågrep Asbjørn Sunde, Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt. Mye av sitt liv og arbeid har han fortalt om i boken Spaneren.

Tofte begynte ved Oslo politikammer som konstabel i mars 1940 etter gjennomgått politiskole, men rømte til Sverige 1941 etter å ha vært i kamp to ganger. I Sverige tjenestegjorde han i de norske polititroppene og var med under frigjøringen av Finnmark høsten 1944. Etter krigen kom han tilbake til Oslo-politiet og arbeidet med etterforskning av økonomiske saker ved Kriminalavdelingen da han ved årsskiftet 1948/49 ble kalt av politimester Kristian Welhaven til tjeneste i Overvåkingstjenesten (nå Politiets sikkerhetstjeneste – PST). Han ble overkonstabel 1952 og politibetjent 1954.

Tofte kom til overvåkingstjenesten mens den fremdeles var under oppbygging etter den annen verdenskrig, og blant hans første viktige arbeidsoppgaver var ulike spaningsoppdrag i den såkalte Sunde-saken; saken ledet til arrestasjon av en av krigens store helter, partisanen Asbjørn Sunde (med dekknavnet “Osvald”), som 1954 ble dømt til 8 års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen.

Overvåkingens arbeid var den gang, bl.a. på grunn av den kalde krigen, svært hemmelig. En kollega visste ikke hva en annen kollega arbeidet med, men de som var på lag sammen, ble godt sammensveiset. Spaningen mot Asbjørn Sunde foregikk bl.a. i området rundt hans hjem på Ola Narr/Carl Berners plass i Oslo. Alt skulle være hemmelig, og spanerne – ofte med Tofte i spissen – satt som regel i en bil på ulike steder ved Sundes bopel. En dag ble Tofte tilsnakket av en eldre dame som gav uttrykk for takknemlighet over at politiet holdt seg i området “så utrygt som det var å ferdes gatelangs nå til dags”!

Tofte arbeidet i kontraetterretningen så å si hele sin tjenestetid i Overvåkingspolitiet. Sammen med “hemmelige” kolleger bygde han opp tjenesten til å bli et organ mot spionasje og undergravingsvirksomhet. Det var spesielt russere, og særlig arbeidet med å avdekke de sovjetiske etterretningsorganisasjonene KGBs og GRUs ulovlige virksomhet på norsk jord, som ble Toftes hovedarbeidsområde. På kloss hold – men alltid “tre skritt bak og likevel noen foran” – fulgte han sovjetiske etterretningsoffiserer og agenter, som ofte opererte under dekke av å være diplomater med immunitet. Han fikk med årene god innsikt i hvordan de arbeidet. Tofte sier selv at det var mye venting, venting og atter venting; det er spanerens lodd i alt som har med overvåking å gjøre. Som regel finnes det ikke et konkret åsted for begivenhetene i spionasjesaker, og etterforskerne har mange ganger lite konkret å holde seg til. Det gjør arbeidet med disse sakene ekstra vanskelig. Det er derfor spaning og overvåking brukes som et arbeidsredskap for å finne ut av de faktiske forhold.

Sine siste aktive arbeidsår gjorde Tofte tjeneste som politiadjutant og senere som politiinspektør og sjef for kontraetterretningstjenesten, direkte underlagt overvåkingssjefen. Det var i egenskap av dette han 20. januar 1984 pågrep den daværende byråsjefen i Utenriksdepartementets presseavdeling, Arne Treholt. Det var Tofte som steg frem i korridoren under Fornebu lufthavn mens Treholt hastet ut til et ventende fly til Wien, stoppet mannen og sa: “Byråsjef Arne Treholt? Dette er politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkingspolitiet. De er pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Vennligst kom med oss.” I den etterfølgende rettssaken ble Treholt dømt til 20 års fengsel i den alvorligste spionasjesaken i Norge etter 1945. Det var også Ørnulf Tofte som 1977 pågrep og senere ledet etterforskningen mot Gunvor Galtung Haavik, som i nesten 30 år var spion, også til fordel for Sovjetunionen.

Mye av Ørnulf Toftes arbeid foregikk naturlig nok i hemmelighet. Han har imidlertid fortalt ganske inngående om flere av de sakene han arbeidet med og om KGB og GRUs virksomhet i Norge i den sterkt selvbiografiske boken Spaneren, en bok som nesten brakte ham opp i en tiltale for brudd på taushetsløftet. Boken, som utkom etter at Tofte gikk av med pensjon fra politiet 1987, gir et sjeldent innblikk i Overvåkingpolitiets arbeid, tenkemåte og virksomhet. Samme år fikk Tofte Kongens fortjenstmedalje i gull. Som pensjonist bosatte han seg 1988 i Malaga i Spania, hvor han nyter sitt nye liv uten alltid “å være på vakt”.

Verker

  • Spaneren – overvåking for rikets sikkerhet, 1987

Kilder og litteratur

  • J.-K. Jørgensen: “Politiets Overvåkingstjeneste er godt ansett av andre tjenester”, intervju med Jostein Erstad, Ørnulf Tofte og Iver Frigaard, i OP-Nytt nr. 3/1986
  • Ø. Tofte: Spaneren, 1987
  • G. Haarstad: Hemmelige tjenester, 1988
  • personlige meddelelser fra Ørnulf Tofte, 2004

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.