Ørnulf Bast var en av 1900-tallets mest allsidige og produktive billedhuggere i Norge, og er særlig kjent for sine dyreskulpturer og offentlige monumenter.
Ørnulf Bast studerte ved Statens Kunst- og Håndverksskole under Torbjørn Alvsåker 1927 og deretter på Kunstakademiet under Wilhelm Rasmussen 1928–30. Han foretok flere studiereiser, først til Frankrike 1928–29 og senere til Storbritannia, Tyskland, Hellas, Italia, Spania og Nord-Afrika, bl.a. Egypt, 1930 og 1932, og en ny reise til Paris 1937. Både via sine lærere i Oslo og gjennom studiene i utlandet fikk Bast grunnfestet et realistisk, “figurlig” kunstsyn. I 1920-årene var den offisielle, ikke-eksperimenterende skulpturen i de fleste europeiske land preget av en lett abstrakt og idealiserende, figural retning med sterke innslag av påvirkning fra egyptisk og gresk arkaisk kunst.
I mellomkrigstiden utviklet det seg i Norge som i andre vestlige land nye former for bruk av skulptur, ikke minst i arkitektonisk sammenheng. Planleggingen og gjennomføringen av skulpturutsmykkingen av Oslo rådhus (1936–50), der Bast fikk relieffrisene på den lange utendørs balkongen som sin oppgave, var et av de viktigste hjemlige eksemplene på slik bruk. Fontener i bysammenheng, der de skulle utgjøre samlende poenger i gatebildet, var også en ny kategori med økende utbredelse. Samtidig økte antallet oppdrag også når det gjaldt offentlige minnesmerker. Det var ikke lenger bare “de store menn og kvinner” som fikk sine monumenter, men også andre yrkesgrupper ble æret på samme måte. I tillegg ble jubileene til større bedrifter gjerne markert gjennom reising av minnesmerker eller prydskulpturer. Kategorien “parkskulptur” fikk en renessanse, med en billedhuggerkunst som ikke bare de voksne, men også barn skulle ha glede av. Ørnulf Bast ble en av våre fremste spesialister på denne nye typen funksjonell skulptur, som forlangte en sluttet og udramatisk form og rolige overflatevirkninger.
Ørnulf Bast ble en av de mest avholdte av de norske billedhuggerne av sin generasjon. Selv om bronseskulptur var en av hans spesialiteter, er det kanskje i behandlingen av steinen som materiale at han nådde høyest. Den myke relieffstilen i stein som han utviklet, var et kunstnerisk produkt med stort gjennomslag i samtiden.
Relieffer er å finne alt blant Basts tidligste arbeider, f.eks. en bronsedør med 8 relieffer til Norges Bank, Gjøvik, med situasjoner fra arbeidslivet i en livlig fortellende stil. I Borregaard-monumentet (1936–39) var hovedformen uvanlig, en stor, kubisk blokk av granitt med innsenkede relieffer med motiver hentet fra treforedlingsprosessen. Den abstrakte blokkformen med de “realistiske” og ikke særlig dypt innhugde relieffene befinner seg i skjæringspunktet mellom den abstrakte skulpturen, som var begynt å vise seg i de internasjonale miljøene, og en mer tradisjonsbærende retning.
Av Basts fontenearbeider må særlig nevnes St. Hallvards brønn i Drammen og Evig liv på Sehesteds plass i Oslo; begge er berømmet for den fine samklangen med byrommene som omgir dem. I Evig liv er det en mor som er den sentrale figuren; slike vakre, nakne kvinneskikkelser ble en fast del av Basts motivverden. Moren med barnet, men også ungpiken, ble for ham og hans billedhugger- og malerkolleger sentrale uttrykk for ideene omkring det trygge samfunnet og den naturlige livsutfoldelsen. Sentralt i denne motivgruppen er også Tvillingsøstrene i København, et monument over samhørigheten mellom Danmark og Norge under den annen verdenskrig. Blant de mange gallionsfigurer i bronse som Bast laget for norske skip, er det også slike symbolske kvinnefigurer. I hans dyrefigurer avspeiles også drømmene om en harmonisk og lykkelig verden. De tidligste dyreskulpturene hans var løver (Kunstnernes Hus, Oslo 1930–31), men det ble fremstillingen av den hjemlige faunaen som ble hans varemerke. Heste- og folefigurene hans var avholdt og dannet skole.
Etter hvert tok Bast opp andre kunstneriske teknikker og utførte oppdrag som ligger i grenseområdet mellom skulpturen og de andre kunstneriske media, bl.a. mosaikk. Eksempler på hans arbeider i disse teknikkene er oppdragene i Akers mek. Verksteds velferdsbygning (1949–50) og i Aftenpostens kontorbygg (1963). Mot slutten av sin kunstnerbane tok Bast opp den nonfigurative skulptur som emne for eksperimentering, bl.a. i utkastet til et Bjørnson-monument (1960) og i den store metallskulpturen Metamorfose av Nike fra Samothrake, der han parafraserer over et av hovedverkene fra den bevegede, hellenistiske skulpturen fra førkristen tid. I 1960-årene fikk modernismen både i malerkunsten og maleriet sitt gjennomslag i Norge, og Bast rakk å være med og utprøve dens uttrykk i sin egen kunst, med betydelige resultater.
Ørnulf Bast var aktivt medlem av kunstnerorganisasjonene og satt i flere konkurransejuryer. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1950.